Pandemien utfordrer menneskeverdet

Inger Marie Lid og Anna Rebecca Solevåg
6. april 2020

Inger Marie Lid, professor i folkehelse og Anna Rebecca Solevåg, professor i Det nye testamentet, VID vitenskapelige høgskole

Hvem har livets rett? Koronaepidemien reiser viktige spørsmål om menneskeverd og ansvar for de mest sårbare.

Den siste tida har vi sett at Italia har innført aldersregler for hvem som får behandling på sykehus.

Her hjemme har helseminister Bent Høie sagt at det ikke vil bli innført aldersgrense for behandling, men også i Norge foretar helsevesenet vanskelige prioriteringer.

Prioriteringer i helsetjenesten må diskuteres i en demokratisk offentlighet fordi valg som kan tolkes i retning av at noen menneskeliv er mer verdt enn andres er en utfordring for menneskeverd og menneskerettigheter.

Samtidig er det også slik at menneskers liv har en begynnelse og en slutt, en del av dem som dør av Covid-19 ville dødd av andre grunner dersom Covid-19 ikke fantes. Andre dør med Covid -19.  

Nedprioritering av sårbare mennesker

I de prioriteringene som er gjort så langt er det en fare for at personer med funksjonsnedsettelse kan være særlig utsatt. De siste ukene har vi sett eksempler på at familier som har barn med funksjonsnedsettelse mister hjelpeordninger.

Vårt Land omtalte fredag 3. april familier som er bekymret for at deres barn ikke skal bli prioritert. NRK fortalte 17. mars om en trebarnsfar med ALS som nå likevel ikke får den tidligere lovede respiratorbehandlingen fordi respiratorer skal stå klar til Covid-19 pasienter.

I Aftenposten 30. mars kunne vi også lese om Nicholas Ø. Haagensen, som ble utskrevet fra et rehabiliteringssenter for å gi plass til mulige fremtidige Covid-19 pasienter. Haagensen var rullestolbruker. Utskrivingen skyldtes gjennomføring av helseforetakets beredskapsplan, og er dermed et konkret resultat av en prioritering som foreløpig i liten grad blir diskutert.

Dette er nedprioritering av personer i sårbare livssituasjoner på bekostning av mulige fremtidige pasienter.

Pandemien utfordrer menneskeverdet_forslag1_Mostphotos

I de prioriteringene som er gjort så langt er det en fare for at personer med funksjonsnedsettelse kan være særlig utsatt. (Foto: Mostphotos)

Epidemier rammer de mest utsatte

Det er viktig å være klar over at epidemier ikke rammer alle likt selv om alle er utsatt for smitte. Når borgerne blir bedt om å være hjemme, er dette enklest å følge opp for dem som faktisk har et hjem med plass til å være. Når vi skal vaske hendene, er tilgang til rent vann og såpe en forutsetning. Men også tilgang til forståelig informasjon er viktig.

Vi har sett en nødvendig og viktig øking i bruk av tegnspråktolk i de daglige oppdateringene fra myndighetene. Dette blir det viktig å fortsette med også etter pandemien. Samtidig er det grunn til uro for at de borgerne som ikke behersker norsk muntlig og skriftlig godt, og personer med demens og utviklingshemming som bor i egne hjem ikke har like god tilgang til denne bokstavelig talt livsviktige informasjonen.

Hjemløse og personer på flukt og i flyktningeleir er også ekstra utsatt for smitte og alvorlig sykdom. Epidemien behandles av de ulike land, også Norge, som en nasjonal (og noen ganger lokal) krise. Men dette er en måte å møte pandemien på som ikke er tilstrekkelig med tanke på pandemien som en global krise.

Et eksempel er flyktningeleiren Moria på øya Lesvos i Hellas. Den overfylte leiren gjør det helt umulig å følge regler for håndvask og avstand, men på tross av varskorop fra FN har europeiske ledere ikke klart å enes om å løse denne krisen.

«Krigen» mot Korona

Det er interessant å merke seg hvordan vi snakker om pandemien. Krigsmetaforer som å bekjempe viruset, slå ned viruset og gå til krig mot Korona er blitt så dagligdags at vi knapt tenker over det. Håndvask og hjemmeisolering er våpnene vi bruker i kampen mot viruset.

Krigsrelaterte metaforer kjenner vi igjen fra måten vi snakker om kreft på («hun måtte gi tapt i kampen mot kreften»). Forfatteren Susan Sontag har skrevet om dette i boka Illness as Metaphor. I boka viser hun hvordan vi assosierer visse sykdommer med visse moralske egenskaper og dermed stigmatiserer syke.  Både  kreft og hiv/aids beskrives med krigsmetaforer som angrep og invasjon, og de konstrueres som en type epidemi som herjer både i den individuelle kropp og på samfunnsnivå.

Denne typen retorikk, hevder hun, gir rom for rasistiske, homofobe og fremmedfiendtlige holdninger, og skaper stigma for dem som er syke som blir en ekstra byrde.

Måten president Donald Trump har omtalt Korona, som et «kinesisk» virus, er et eksempel på et forsøk på å stigmatisere viruset som «kinesisk».

Menneskeverdet som politisk prinsipp

Menneskeverd er ikke avhengig av at vi yter, forbruker og produserer. Menneskeverdet er heller ikke avhengig av nasjonalitet. Gjennom FNs menneskerettigheter er menneskeverdet forankret som politisk verdi med betydning for praktisk politikk.

Pandemien utfordrer menneskeverdet_forslag 2_Colourbox

Italia har innført aldersregler for hvem som får behandling på sykehus, og også i Norge foretar helsevesenet vanskelige prioriteringer. Foto: Colourbox

Dette betyr likevel ikke at prioritering ikke er nødvendig. I en tid med pandemi er helseressurser et knapphetsgode. I Norge betyr dette helt konkret at en person som bor på sykehjem og blir syk med Covid-19 skal behandles på sykehjemmet. Slike prioriteringer av ressurser kan føre til at vi snakker om livet, døden og behandlingsalternativer på mer realistiske måter, som forskere og fagpersoner innen geriatri og etikk pekte på i en kronikk i Dagsavisen 30. mars.

Det som er nytt i dagens situasjon, er at vi følger med på antall døde både i Norge og i andre land. Vi får for eksempel vite at en person er død på et sykehjem i en av landets kommuner. Vi er som samfunn ikke vant til å få oppdateringer i sanntid for dødsfall på denne måten.

Hver dag dør det i snitt 111 personer, viser statistikk fra 2019. Disse personene dør som regel uten offentlighetens oppmerksomhet. Når vi nå får daglig oppdatert informasjon om noen dødsfall og ikke andre, bidrar dette til å styrke den prioriteringen som gjennomføres. Derfor er det viktig med en bevisstgjøring av at også bekjempelse av en epidemi er prioritering av helsevesenets ressurser.   

Dette er en krevende situasjon for et demokratisk samfunnsfelleskap. Når styringen er sterk og prioriteringene entydige, er det nødvendig å ha oppmerksomheten rettet mot personer som blir ekstra sårbare i denne situasjonen, for eksempel flyktninger i Morialeiren og personer med funksjonsnedsettelse med behov for medisinsk behandling og tjenester i hverdagslivet.

Kanskje du liker

innleggene om Samfunn

Abonner på e-post

Ingen kommentarerer enda

La oss få vite hva du tenker