Hva er det som er annerledes?

Gyrid Gunnes
17. april 2020

Gyrid Gunnes er mamma til en på tre og en på ett, og er stipendiat på VID vitenskapelige høgskole

Bildet over er av forfatteren selv, sammen med hennes ettåring på hjemmekontor. Foto: Privat

Feministiske perspektiver på Covid-19

Harde, men nødvendige virkemidler er tatt i bruk for å forhindre og begrense koronasmitte. Både smittehastigheten, mengde sykehusinnleggelser og tiltakene gjør at vi som samfunn og enkeltpersoner settes i en situasjon som erfares som genuint ny og unik. Men er alt så annerledes, og i så tilfelle for hvem?   

Her i gården består det unike og nye ved dagens situasjon at sjongleringen av familieliv og yrkesliv er byttet ut med lange dager hvor to (tidligere) utearbeidene foreldre, en treåring og en ettåring tilbringer samtlige av døgnets timer sammen. Dette er en situasjon vi deler med svært mange andre. 

Det er noe kjent over dagene som har gått siden 12.mars

Fra småbarnsfeministisk perspektiv kan jeg ikke la være å tenke at det er noe umiskjennelig kjent og velprøvd over dagene som har gått siden 12.mars. Det noe veldig – bokstavelig talt – familiært over å som kvinne og mor kun befinne seg fysisk i hjemmets sfære, hvor matlagning, omsorg for barn og vask blir dagens hovedoppgaver og horisont. Det offentlige, det betalte arbeidet, finnes ikke lenger som et fysisk rom jeg kan tre inn, oppholde meg i, og så tre ut av ved arbeidsdagens slutt. En helt tilfeldig fredag ble jeg plutselig henvist til den kvinnerollen som 1970-tallets feminister kjempet mot.

Selvsagt er det noe skammelig ved å komme drassende med et stadig tilsig av skitne grøtsmekker og en stue som ser ut som en lokal utgave av Leos lekeland inn i en kronikk i dagens situasjon: konsekvensene av Covid-19 er lidelse og død for svært mange mennesker. Men følelsen av skam kan også være en erkjennelsesmessig geigerteller, som piper ved det som er viktig, men som ikke eller er på grensen av hva det er samfunnsmessig akseptabelt å artikuleres.

En refleksjon over det historiske fraværet av kvinnelige forfattere

Derfor skal jeg innrømme at det ikke er Pesten av Albert Camus som er blant de bøkene jeg har gjenlest de siste ukene. Ikke bare fordi dagene går med på å forhindre ettåring fra å kaste fluortablettene i do, og alle forsøk på hjemmekontor blir avbrutt etter et kvarter av en treåring som gledestrålende slår opp døra og roper «Mamma, hva gjør du?» Den boken jeg faktisk har sunket ned med i hendene de to fattige timene jeg har til rådighet om kvelden - fra treåringen har sovnet til jeg selv må i seng for kunne våkne med ettåringen kl 0615 - er essayet Sitt eget rom (1929) av den britiske forfatteren Viginia Wolf.

Essayet er en refleksjon over hvordan det historiske fraværet av kvinnelige forfattere i verdenslitteraturen ikke handler om kvinners begavelse, men med kvinners manglende tilgang på utdannelse og – ikke minst et eget fysisk og økonomisk for betalt tenkning og skriving. Alvoret i Wolfs tekst synker inn i kroppens fibre, slik såpen etter all håndvasken trenger inn i huden og gjør den hard og tørr. Hun skriver:

”Den kvinne som var født med et talent for poesi på femtenhundretallet, var altså en ulykkelig kvinne, en kvinne i strid med seg selv. Alle hennes livsbetingelser, alle hennes egne innstinker var fiendtlig innstilt overfor den sinnstilstand som er en betingelse for å frigjøre det som er i hjernen. (..) Verdens likegyldighet, som Keats og Flaubert og andre geniale menn har funnet tung å bære, var i hennes tilfelle ikke likegyldighet, men fiendtlighet. Verden sa ikke til henne, slik den sa til dem: «Skriv om du vil, jeg er likeglad». Verden gapskrattet og sa: «Skrive?. Hva skulle det være godt for?» ” (Wolf, 2012:60/62, Pax forlag)

Hvordan hadde verdenslitteraturen sett ut, spør Wolf, om Shakespeare hadde hatt en søster, Judith, som fikk utfolde sitt talent i like stor grad som ham? Fra mitt fagfelt, teologi kan man spørre: Hvilke hellige tekster hadde religionene våre hatt, om profetene og gudssønnene hadde hatt en sutrende baby armen, samtidig som de mottok åpenbaringer og forkynte gudsrikets komme?

Blogg_bilde_1

"Dagens situasjon viser at lite like som helse bare handler om enkeltmenneskets selvdisiplin i smågodterihyllen, er organisering av omsorg for de minste barna et spørsmål som den enkelte familie kan makte å løse på egen hånd" Foto: MostPhotos

Unntaket er at barn og et anstendig betalt yrkesliv faktisk lar seg kombinere

Dagens unntakstilstand synliggjør at selv om det kjennes som om unntaket at vi ikke har barnehager, så er det motsatte tilfelle. Både i et historisk perspektiv og i et globalt perspektiv er unntaket at barn og anstendig betalt yrkesliv faktisk lar seg kombinere. Det som er radikalt og annerledes, er at vi lever i en situasjon hvor slik kombinasjon også er tilgjengelig for kvinner med moderat eller lav inntekt.

Unntaket, i et globalt perspektiv er at min yrkesdeltagelse ikke betyr at en annen kvinne må forlate sine egne barn for å passe på mine, men at det finnes offentlige subsidierte barnehager, hvor ansatte har høyskoleutdannelse, anstendig lønn og pensjonsrettigheter.

Feminisme og smittevern

Dagens situasjon viser at lite like som helse bare handler om enkeltmenneskets selvdisiplin i smågodterihyllen, er organisering av omsorg for de minste barna et spørsmål som den enkelte familie kan makte å løse på egen hånd.

Både feminisme og smittevern har til felles er at den visker ut forskjellen på det private og offentlige: Forholdet mellom kjønn, kropp og betalt arbeid er en legering som alltid er relevant å etterspørre, også i møte med situasjoner som fremstår som unike og fremmed.

I Brasil var et av Corvid-19s første dødsofre den 63-år gamle Cleonice Goncalves, som ble sendt hjem til svært enkle kår og døde da hun ble syk. (). Prosessor i sosiologi i Bergen, Lise Widding Isaksen, viser hvordan Italias opp mot to millioner øst-europeiske kvinnelig hushjelper nå er i en ekstrem utsatt situasjon: de har utført livsviktig (men ofte svart) arbeid for gamle, men blir oversett av den italienske regjeringens krisepakke og er forhindret fra å reise hjem pga av stengte grenser (Klassekampen 30.03.2020).    

Også fedre tvinges omsorg på dagtid

Unntaket ved dagens situasjon er at også fedre tvinges til å føle hva det krever å ha omsorg på dagtid for barn i barnehage-og skolealder, og hvordan dette påvirker muligheten til å gjøre betalt arbeide. Som en far sukket oppgitt på to meters avstand, mens han halset etter en treåring og en femåring på sparkesyklene sine nedover fortauet: ”Joa, det går bra med oss. Men jeg får ikke gjort noe som helst arbeide”. Nei, han får ikke det. Grunnen er at han arbeider hele tiden. Med å ta seg av barna.  

Samtidig er det, som en feministmamma som elsker arbeidet sitt, et paradoks at uten stengingen av barnehagen ville det gått mye lengre tid før jeg hadde oppdaget at treåringen faktisk kan smøre på brødskiven sin selv. Langsomheten i dagene har gjort at jeg ser tydeligere hvordan den hektiske hverdagen er tilpasset oss som allerede har lært oss å bruke borrelåsen på skoene.

Stenging av barnehage synliggjør derfor både at helse og feminisme trenger solidariske fellesskapsløsninger. Men like mye viser den at vi som befinner oss på den politiske venstresiden aldri blir ferdig med spørsmålet om hva som er et godt forhold mellom betalt arbeid og omsorgsarbeid.   

Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen 16. april 2020.

Blogg_bilde_2

"Vi som befinner oss på den politiske venstresiden aldri blir ferdig med spørsmålet om hva som er et godt forhold mellom betalt arbeid og omsorgsarbeid." Foto: MostPhotos  

Kanskje du liker

innleggene om Samfunn

Abonner på e-post

Ingen kommentarerer enda

La oss få vite hva du tenker