Mer kompetanse med hjertevarme

Ideelle aktører tilbyr det lille ekstra og innovative løsninger forankret i profesjonalitet. Det er politisk vilje for å sikre vilkårene for ideell vekst, men intensjonene må oversettes til handling. Vi har lenge hørt at bestemor er på anbud, men de virkelige mottiltakene lar vente på seg.

Det har vært økende politisk interesse for ideell vekst de siste årene. Stortinget fattet i årene 2016-2018 ti anmodningsvedtak for å styrke ideelle aktører. I Hurdalsplattformen 2021 vedtok regjeringen å fase ut kommersielle barnevernsaktører. Våren 2022 utløp 122 avtaler med kommersielle barnevernsaktører. Dette kunne blitt et kjærkomment mulighetsrom for å fase ut kommersielle aktører. Likevel ble avtalene markedsutsatt. August 2022 oppnevnte regjeringen et offentlig utvalg, Avskaffelsesutvalget, som utreder hvordan kommersiell drift kan fases ut av skattefinansierte velferdstjenester.

Interessen skorter det ikke på, det er snarere handlingskraften som mangler. Ideelle aktører påpeker at det behøves mer kunnskap om å utforme anbudskonkurranser til ideelles fordel. Men oftest vektlegges pris fremfor eventuell ideell merverdi – til tross for politiske visjoner og lovnader. Dersom samfunnet skal redusere kommersiell vekst, trenger vi kunnskap om offentlige anskaffelser. Nettopp ideell sektors særtrekk, merverdi og impact er tema for et forskningsprosjekt ved VID vitenskapelige høgskole, hvor den ene forfatterens PhD-arbeid utforsker anbudspraksiser.

En kompleks velferdsstat

I dagens velferdsstat garanterer det offentlige for innbyggeres velbefinnende gjennom ulike tjenester. Velferdsstaten er et norsk varemerke, et symbol på et trygt, sosialdemokratisk samfunn, Slik har det ikke alltid vært. Tidligere sørget filantropiske initiativ for å dekke befolkningens helse- og omsorgsbehov. Som pionerer avdekket og møtte de befolkningens helse- og omsorgsbehov.

Forholdet mellom ideelle organisasjoner og det offentlige var den gang preget av samarbeid. Med innovativ kraft fungerte ideelle aktører som et korrektiv overfor manglene i det offentlige tilbudet, og krevde mer statlig innsats. De opprettet sykehus og gikk inn i krevende rom preget av elendighet og nød, slik som Frelsesarmeens Slumsøstre. Historiker Anne-Lise Seip beskriver vekselvirkningen slik: «Det offentlige kom ofte til dekket bord. Man måtte nok betale for kuverten. Men man kunne også øve kontroll med virksomheten».

Samarbeidet med det offentlige og ideelle stiftelser vedvarer, men konteksten er annerledes. Velferdsstaten er ikke lenger forankret i en dominerende, offentlig sektor, ispedd ideelle tilbydere med gode verdier som avkastning. Med 1980-tallets høyrevridning kom New Public Management med på lasset. Etter markedstenkningens inntog er velferdsstatens sfære saktens preget av ulike og til dels motstridende verdier. Vi har fått såkalte velferdsprofittører, profittmaksimerende foretak som selger tjenester til det offentlige i anbudskonkurranser, der omsorgens avkastning kan investeres i skatteparadis. Fra tidlig 2000-tall har vi fått høre at bestemor er på anbud. Utsagnet vekker uro; selv ikke sårbare brukergruppers behov er fritatt butikktenkning i velferdstjenestene.

Med omsorg som avkastning

I vår tvetydige velferdsstatlige sfære opererer offentlig sektor i samspill med privat. Sistnevnte favner bredt, men rommer virksomheter med svært forskjellige formål. Der velferdsprofittører investerer i utlandet, driver ideelle aktører med selve omsorgen som avkastning. Tjenestene som tilbys har egenverdi utover det som kan måles av aksjespekulanter. De er ikke eid av investorer, men av et verdigrunnlag – et organisatorisk moralsk kompass som sikter mot å levere en ideell merverdi til sivilsamfunnet. Ideell sektor regnes for å besitte andre egenskaper en offentlige og kommersielle tilbydere. Haraldsplass Diakonale Stiftelse i Bergen eksemplifiserer dette særpreget. Haraldsplass streber mot at de som mottar deres tjenester, skal møte kompetanse med hjertevarme. Det følger en merverdi.

Tidligere utformet ideell sektor i stor grad det velferdsstatlige helse- og omsorgstilbudet. I dag utøver de sin historiske arv i moderne drakt, og er ettertraktet fra politisk hold. Ideell vekst forutsetter imidlertid at den politiske viljen oversettes til konkrete tiltak. Først da kommer anmodningsvedtak og utvalg til sin nytte. Politikk fordrer mer enn å formulere interesser og visjoner, det krever handling. Kommersiell versus ideell er et verdispørsmål i dobbel forstand, hvem skal utøve tjenestene, og hvor havner avkastningen? Kun et fåtall ønsker kommersielle tilbydere som setter avkastningen i et perifert skatteparadis fremfor ideelle tilbydere som investerer den tilbake i samfunnet.