Tydeliggjøring og polarisering i det kirkepolitiske demokrati

De siste ti år har demokratiet i Den norske kirke endret seg fra et organisasjonsdemokrati til et politisk demokrati. Høstens kirkevalg finner sted samtidig med kommune- og fylkestingsvalget. Velgere får reelle alternativer og skillelinjer blir tydeliggjort. Utfordringen er at kirkedemokratiet kan bli polarisert. 

Vårt Lands religionsredaktør, Elise Kruse, kommenterer 9. mars høstens kirkevalg. Hun påpeker at for første gang stiller tre nomineringsgrupper liste i tillegg til nominasjonskomiteens liste. Den senere tids mediesaker og spørsmål om spillerom for ulike syn, bygger opp til valgkamp. For bedre å forstå dynamikken i det som nå skjer i kirkedemokratiet, må vi tilbake til våren 2008.  

I april er det 15 år siden alle stortingspartiene samlet seg om kirkeforliket. Avtalen medførte omfattende grunnlovsendringer gjeldende fra 2012: Evangelisk-luthersk tro var ikke lenger statens offentlige religion, kirkelig statsråd opphørte og Den norske kirke overtok ansvaret for å utnevne sine biskoper og proster. Kirkeforlikets premiss var en kirkelig demokratireform gitt den lave deltakelsen i menighetsrådsvalgene (3,6 % i 2001 og 4,1 % i 2005). Regjeringen og Kirkerådet nedsatte en arbeidsgruppe, Bakkevig 2-utvalget, for å utrede valgordningen. 

Utvalget målbar to posisjoner knyttet til kirkedemokrati. Organisasjonsdemokratiet er velkjent i frivillighets-Norge der lokallag velger et styre som igjen velger representanter til høyere organisasjonsnivåer; et indirekte demokrati. Derimot velger medlemmene i det politiske demokratiet sine representanter direkte til alle organisasjonsnivåer. Dette er et direkte demokrati som ved kommune- og stortingsvalg. De to posisjonene har noe ulikt teologisk og sosiologisk grunnlag. Organisasjonsdemokratiet fremhever at aktive medlemmer bør bestemme og at menigheten konstitueres gjennom evangelieforkynnelsen og sakramentsforvaltningen. Det politiske demokratiet problematiserer skillet mellom aktive og passive medlemmer, og dåpen fremtrer tydeligere som konstituerende for kirkedemokratiet.  

Nye valgordninger 

Bakkevig 2-utvalget anså begge posisjonene som legitime og foreslo å kombinere dem i nye valgordninger. Politikerne vektla å styrke et reelt kirkelig demokrati for å sikre en fortsatt åpen og inkluderende folkekirke. De ønsket derfor økt bruk av direkte valg. Prosessen rommet forhandlinger mellom politikere og Kirkerådet, som på sin side betonte det indirekte demokratiet. Men det viste seg viktigere for kirken å utnevne egne ledere enn kun å holde seg med indirekte valg. Kirkevalgene i 2009 og 2011 ble derfor gjennomført som kombinasjon av direkte og indirekte valg. 

Som forventet økte valgoppslutningen etter kirkeforliket. Det skyltes primært ikke selve valgordningen, men at alle medlemmer fikk tilsendt valgkort og at valgene ble lagt samtidig med kommune- og fylkestingsvalg. Den kombinerte valgordningen ble etter hvert ansett som for krevende. I 2013 ble valgreglene igjen endret ved at menighetsrådvalg og bispedømmerådsvalg ble mer like. Preferansevalg, hvor kandidater oppføres alfabetisk på en liste der velgeren selv må gjøre prioriteringer, ble forsøkt i 2009 og 2011, men var ukjent i Norge og velgere manglet nok kjennskap til kandidatene. Nye valgregler trådte i kraft i 2015. Bakkevig 2-utvalget anbefalte preferansevalg og ønsket ikke listevalg som ville tvinge frem en organisering i kirkepolitiske grupper. 

Listevalgets dilemmaer 

Da Kirkemøtet vedtok å sammenholde valgreglene for menighetsråd og bispedømmeråd, ble det samtidig åpnet for å stille alternative lister til bispedømmerådsvalget. Dette hadde lenge vært mulig ved menighetsrådsvalg. Etter Kirkemøtets vedtak i 2014 om å ikke åpne for likekjønnet vigsel, stilte Åpen Folkekirke egen liste ved kirkevalget året etter. I 2019 forsvant siste rest av indirekte valg. Bønnelista stilte også lister i de fleste bispedømmene. Ved høstens valg stiller også Frimodig Kirke liste. Grupperingen tilhører tradisjonen som sterkest ønsket en fortsatt indirekte valgform. Alt i alt har det direkte politiske demokratiet fått gjennomslag mens det indirekte organisasjonsdemokratiet ligger i dvale. Men er siste ord sagt?   

I vår nye artikkel, A Legitimate Church Democracry? Legitimacy Work and Democratic Reform During the Separation of Church and State in Norway, har vi analysert kirkeledernes rolle i utviklingen av kirkedemokratiet 2008-2019. Mange kirkeledere støttet å tydeliggjøre skillelinjene, eksempelvis ved å innføre vigsel for likekjønnet ekteskap. Samtidig reises spørsmål om kirken på sikt er tjent med kirkepolitisk listevalg: Svarer de kirkepolitiske partiene ut kirkens viktigste behov? Diskusjonen om fremtidig organisering av Den norske kirke synliggjør en mangelfull direkte forbindelse mellom menighetsråd, bispedømmeråd og Kirkemøte. Legitimiteten til vedtak fattet av Kirkemøtet blir dermed stilt spørsmål ved i deler av kirken.  

Kirkens utfordringer i de kommende årene løses neppe best gjennom skillelinjen konservativ/liberal i kirkevalgene. Styrken av valglister er at velgerne i større grad kan gjøre informerte valg. Samtidig er det en fare for polarisering og økt distansering fra konkurrerende lister. Det kirkelige demokratiets hovedoppgave er å fremme kirkens grunnleggende oppdrag. Det er et stort ansvar å treffe strategiske veivalg som bidrar til å virkeliggjøre dette oppdraget. Selv om kirkens samfunnsmessige hegemoni er en saga blott, må evangeliet forkynnes og sakramentene forvaltes i møte med en ny tid. 

Saken ble først publisert av Vårt Land 17.3.2023