Frivillighet er en gave. Noen gir av sin tid og krefter og gjør en innsats for andre. Kirkens 70.000 frivillige utfører et verdifullt arbeid. Frivillighet som verdsettes, vil kunne utvikle seg. Å verdsette innebærer anerkjennelse av frivillighetens verdi gjennom ord og handling. Forskningsprosjektet dokumenterer at menighetene setter frivillighet høyt. Den beskrives som «alfa og omega», andre forteller at den «betyr alt» og er et «kjennetegn på levende menighet» mens alternativet ville være en «stabsdrevet menighet».
Et usedvanlig bredt aktivitetstilbud kjennetegner kirkelig frivillighet. Mennesker får anledning til å engasjere seg i ulike tilbud gjennom alt fra praktiske oppgaver til å utøve liturgiske funksjoner. Frivillighet muliggjør flere aktiviteter og reduserer ansattes arbeidsbelastning.
Frivillighet ansees først og fremst som praktisk oppgaveløsning, noe man gjør framfor å snakke så mye om. Kirkefrivillighet står i fare for å underkommuniseres. Den blir lite tematisert i forkynnelsen. Menighetene bør reflektere omkring og synliggjøre frivillighetens betydning.
De 14 menighetene som deltok i forskningsprosjektet vektlegger lavterskel og mangfold. Dersom det i utgangspunktet finnes et rikt aktivitetstilbud, blir det lettere for ulike mennesker å komme til og å finne sin oppgave.
Fellesskapsbygging prioriteres i menighetene, men frivilligheten er mangfoldig. Aktiviteter lever sitt eget liv og fungerer uavhengig av hverandre. Ulike grupper av frivillige kjenner lite til hverandre. Flere menigheter velger å tilrettelegge for forskjeller og la ulike målgrupper dyrke sine respektive interesser.
Samtidig forsøker menighetene å finne arenaer for fellesskap hvor frivilliggrupper kan møtes og bli kjent på tvers. Gode eksempler er fellesmiddag og kirkekaffe. De fungerer samtidig som lavterskeltilbud og treffpunkt i tilknytning til spesialiserte arrangementer. Betydningen av matservering og en kaffekopp skal ikke undervurderes. Årvisse lavterskeltiltak som dugnader, markeder og menighetsfester bygger fellesskap.
Det gjør inntrykk når noen glødende forteller hva det betyr for dem å være frivillig.
Rekruttering oppleves som hovedutfordringen i menighetene. Rekruttering skjer først og fremst skjer gjennom å spørre noen, men hvem skal spørre, om hva og hvordan? En landsomfattende undersøkelse viser at 55 prosent av de som blir spurt, svarer ja. Det er ønskelig at frivillige selv tar initiativ til å gjøre en innsats, etablerer nye aktiviteter og utvikler de som finnes. Noen steder er frivillige proaktive og viser stort eierskap.
Rekruttering skjer best når frivillige er gode ambassadører i sine egne nettverk. Det gjør inntrykk når noen glødende forteller hva det betyr for dem å være frivillig. Men både for dem og for ansatte kan det være lettere å gjøre tingene selv fremfor å invitere nye frivillige. Da mistes samtidig muligheten for at nye vokser med oppgaven og får en styrket tilknytning til menigheten.
Informantene advarer mot en ad hoc rekruttering. Ansatte og frivillige bør i stedet drive en kontinuerlig talentspeiding ved å bli kjent med folk og se kompetanse og potensial. En «spørrekultur» må utvikles. Å utfordre må balanseres med å trygge. «Det må være enkelt å si ja, og enkelt å si nei», sa en diakon.
Menighetsstabene erkjenner at de i større grad kan etterspørre frivilliges motivasjon, hva de frivillige selv vil engasjere seg i og hvordan de vil utforme sin tjeneste. Det forekommer relativt sjelden at frivillige melder seg selv og foreslår tiltak de vil gjennomføre. Men når det skjer, er det avgjørende med en imøtekommende holdning fra ansatte og menighetsråd. Frivillige er ikke brikker. De må gis anledning til å ta større ansvar.
På tross av frivillighetens sentrale plass i menigheten finnes sjelden en felles strategisk tenkning for frivillighetsarbeidet. En viktig satsing er derfor at menighetene arbeider mer strategisk og systematisk med frivillighet. Menighetsrådene har et ansvar for å bli kjent med frivilligheten og utforme en strategi i samspill med alle involverte. Hvilke typer organisering som er hensiktsmessig i menighetens frivillighet, bør utvikles lokalt sammen med de frivillige.
Forskningsprosjektet dokumenteres i en bok som utgis på IKO-forlaget vil våren. Det danner grunnlag for et ressursmateriell til bruk i menighetene. Dette blir tilgjengelig på kirkens nettsider og presenteres i Kirkerådets webinarserie 24. november. Her tilrås ingen standardisert systemendring i enhver menighet.
I stedet anbefales at frivilligheten gis større oppmerksomhet på en systematisk måte ved å anvende ressursmateriellet. Prosessen har verdi i seg selv. Den vil gi inspirasjon og være en anledning til å finne menighetens «gull». En slik verdsettende tilnærmingsmåte betyr å sette egne praksiser under lupen.
Satsing på frivillighet bygger felles forståelse som igjen bidrar til bedre samarbeid og tjenlig organisering av frivilligheten. Nå som Frivillighetens år 2022 ebber ut, er det på høy tid å sette frivillighet på kirkens dagsorden gjennom refleksjon, kreative samtaler og felles satsing.
Stephen Sirris, Leder ved Senter for verdibasert ledelse og innovasjon
Ingen kommentarerer enda
La oss få vite hva du tenker