Solidarisk engasjement i praksis – en institusjonell utfordring

Forskningsstiftelsen Fafo la nylig fram en rapport om holdninger til ulike grupper i det norske samfunnet. Studien kartlegger holdninger på tvers av de diskrimineringsgrunnlagene som i dag er beskyttet i likestillings- og diskrimineringsloven. Den er på mange måter dyster lesning. Mange viser svært negative holdninger til mange grupper og liten ønske og vilje om å iverksette tiltak som kan motvirke diskriminering og bidra til inkludering.

Religion som faktor 

Fra rapporten kan vi lese at særlig religiøse minoriteter som muslimer og seksuelle minoriteter som transseksuelle som møter denne type av fordommer. Det kommer også fram er at folk som anser religion som viktig for dem, er mer negative til transpersoner og homofil adopsjon enn de som ikke anser religion som viktig.

VID har et kristent verdigrunnlag og har solidarisk engasjement og helhetlig menneskesyn som to av sine kjerneverdier. Disse verdiene kommer til uttrykk i praksis i møte med grupper som opplever utestenging og diskriminering, både på et institusjonelt plan og et individuelt plan. Jeg vil her utfordre VID til å konkretisere disse verdiene på noen områder som kan bidra til at VID kan vise et større solidarisk engasjement.

I tråd med VIDs verigrunnlag

Gjennom en hel rekke praksiser viser vi som institusjon at noe ansees som selvfølgelig og naturlig, og som det ikke stilles spørsmål ved. Gjennom språk og symboler konstrueres og konstitueres virkelighetsoppfatninger av noe som naturlig og gyldig. Gjennom å rette søkelys mot institusjonens praksiser og ved å spørre hvilke identiteter og normer det er som selvfølgelig-gjøres, kan vi bli bedre i stand til i å utforme en praksis som er i tråd med VID’s verdigrunnlag.

En slik politikk innebærer blant annet at vi hele tiden har et kritisk blikk på hvordan ulike praksiser er med på å opprettholde normalitetskategorier som virker diskriminerende. Hva er så disse kategoriene? Det kan være at vi tar utgangspunkt i hvite, kristne, heterofile, med alle funksjonsevner i behold og gjør de til et naturlig utgangspunkt. Dette kan komme til uttrykk i hvem vi ansetter som kollegaer, hvem vi inviterer inn som forelesere, hvilke bilder og symboler vi henger opp på veggene, hvilke bøker vi sette opp på pensum, hvordan vi utformer bygninger og hvilke problemstillinger vi utforsker.

Motstand mot positiv særbehandling

I Fafo-undersøkelsen kommer det fram en motstand mot positiv særbehandling i befolkningen. VID har som arbeidsgiver plikt til å arbeide for likestilling og lovgivningen gir arbeidsgiver mulighet til positiv særbehandling. Det innebærer at VID blant annet kan se nærmere på hvordan vi som privat institusjon kan ansette personer som i dag diskrimineres på arbeidsmarkedet.

I følge likestillings- og diskrimineringsloven skal arbeidsgivere som ansetter mer enn 50 mennesker arbeide aktivt for å fremme likestillings- og diskrimineringslovens formål. Det er i dag få ansatte med en synlig funksjonsnedsettelse eller etnisk minoritetsbakgrunn.  VID har mulighet å utforme en ansettelsespolitikk som er forskjellig fra dagens og gjennom det ta et samfunnsansvar for inkludering. Det vil være en være en måte å vise et solidarisk engasjement i praksis overfor grupper som opplever diskriminering på arbeidsmarkedet.

Et annet område hvor inkludering og solidaritet kan komme til uttrykk er måten vi utformer og utsmykker lokalene og bygningen. Ser vi på hvordan VID er utformet, i alle fall her i Oslo, opplever mange at det er en begrenset tilgjengelighet. Universell utforming er en lovpålagt plikt og solidarisk handling der forutsetningen for å delta gjøres så like som mulig.

Symboler er aldri nøytrale

VID vokser og det er mange prosjekter på gang, ett av dem er utformingen av «signaturelementer» for hele VID. Nettopp slike elementer som skal være synlige symboler har mulighet til at noen føler seg ekskludert eller inkludert. Symboler er aldri nøytrale tegn, men er uttrykk og verdier og holdninger, og derfor er det viktig at de symbolene velges med tanke på hvem som føler seg inkludert og hvem som kan føle seg ekskludert. Som en kristen institusjon vil det for noen være nærliggende å velge symboler som gjenspeiler kristne verdier, men vil det være med på å vise en inkluderende holdning?

Pride er en feiring av mangfold

Som mange andre minoriteter har seksuelle minoriteter kjempet fram sine rettigheter gjennom en lang kamp. Fra det konstituerende møte for den første norske sammenslutningen for homofile i 1950 har det blant annet dette blitt oppnådd: opphevelse av kriminalisering av homofili i 1972, Sosialdepartementet fjernet homofili som sykdomsdiagnose i 1982 og Stortingets vedtak om en felles ekteskapslov som ga lesbiske par og homofile par mulighet til å gifte seg i 2008, for å nevne noe. Åpen kirkegruppe ble opprettet i 1976 og Salam som er en tilsvarende gruppe for personer med muslimsk bakgrunn ble opprettet i 2018.

Pride arrangeres rundt om i Norge. Dette er en feiring av mangfold. Mange institusjoner og personer deltar for å vise sin solidaritet i Pride. VID har ikke vært med i denne markeringen her i Oslo tidligere og utfordres herved til å melde seg på og markere sin støtte.

Hvordan kan VID bidra?

Enkeltmarkering er bra og viktig, men det er i vår politikk og praksis at verdiene helhetlig menneskesyn og et solidarisk engasjement kommer til uttrykk. Så hvordan kan vi som institusjon ta et felles ansvar for å utforme en institusjonspolitikk som tydelig bidrar til inkludering, antidiskriminering og solidaritet?

Hvis våre verdier skal bli mer enn festtaler må vi tørre å utforme en politikk som utfordrer de etablerte forståelser av normalitet. Det innebærer at vi blant annet kritisk ser på fagplaner, studieplaner og pensum for å utvide perspektiver på hva som er godt, rett og normalt. Som en kollega ved Universitetet i Tromsø - Norges arktiske universitet skriver i sin kronikk hjelper det ikke å flombelyse noen gruppers posisjon hvis ikke majoritetenes forståelse utfordres.

I sosialt arbeid møter vi mange som opplever diskriminering og utestenging både på det individuelle og strukturelle plan. Å utvikle en kritisk reflekterende holdning til egne kategorier og fordommer er nødvendig for å utfordre det vi tar for gitt. Dette sammen med en kunnskapsbase om rettigheter og forståelse av hvordan ekskludering foregår, er nødvendig for å utvikle en solidarisk praksis.

Jeg er glad for å arbeide ved en kunnskapsinstitusjon som har solidarisk engasjement og et helhetlig menneskesyn som en kjerneverdi. La oss sammen bruke verdien for å utforme en politikk og en praksis som bidrar til inkludering.