Religiøs forfølgelse - hva gjør FN?

Hva gjør FN og det mest representative organet for land med muslimsk befolkning, Organisation of Islamic Cooperation (OIC), med denne situasjonen? I en nylig utgitt artikkel, «A decade of revitalizing UN work for freedom concerning religion or belief 2010-2020», ser jeg på disse to organene; mest på FN.

OIC initierte en prosess som fram til 2010 resulterte i årlige resolusjoner om ærekrenkelse av religioner. Fra 2011 skiftet OIC fokus i FN og lanserte en helt ny prosess, nemlig beskyttelse av dem som tilhører religionene. Fortsatt utgir OIC (nesten) årlig rapporter om islamofobi, men arbeidet i FN er altså helt endret.

Den såkalte kvartetten for å løfte beskyttelse av religiøst troende i FN består av Tyrkia og Pakistan, samt Storbritannia og USA. Det at Pakistan er med i dette arbeidet er verdt å merke seg. Pakistan er ellers kjent som det landet med flest domsavsigelser for såkalt blasfemi, der vanlige krangler har kommet helt ut av proporsjoner etter at blasfemianklager er knyttet til disse kranglene, med fryktelige konsekvenser for dem som rammes.

FN har også styrket arbeidet med å bekjempe religiøs hatkriminalitet. Det menneskerettslige grunnlaget er FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter, men ikke religionsfrihetsbestemmelsen, artikkel 18. Arbeidet er snarere forankret i unntaksbestemmelsen i artikkel 19 om ytringsfrihet, som unntar ytringer som blant annet krenker andres menneskerettigheter fra menneskerettslig vern. Videre sier artikkel 20 at myndighetene plikter å forby ytringer som oppildner til hat.

I handlingsplanen mot slik hatkriminalitet, som en rekke religiøse aktører var med på å utarbeide, er det klare oppfordringer til religionssamfunnene og religiøse ledere. I denne prosessen er det altså ikke statene, men representanter for religionssamfunnene som er sentrale. Disse stiller krav til både politiske og religiøse ledere. Disse omfatter det å endre diskriminerende sosiale normer og ideer knyttet til kvinner og seksuelle minoriteter. For sistnevnte arbeid har FN siden 2016 hatt en såkalt «uavhengig ekspert» om vern mot vold og diskriminering basert på seksuell legning og kjønnsidentitet.

Hva så med den begrensede retten til å skifte religion, som særlig kjennetegner islam? Det er verdt å minne om at Islamsk Råd Norge var det første representative muslimske organet som anerkjente retten for enhver til å skifte religion, i 2007. Allerede i 2005 kom den første FN-resolusjonen som anerkjenner en slik rett - som en presisering av ordlyden i artikkel 18 i FN-konvensjonen.

I et svært leseverdig hefte utgitt av Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet, Religion without Compulsion. Knowledge to Challenge Blasphemy and Apostasy Laws, gis følgende argumenter for at slik lovgivning ikke har relevans i moderne samfunn, siden hva som var nødvendig for å opprettholde samfunnsstrukturene gjelder «ikke lenger nå som fred er normen i folkeretten, moderne nasjonalstater har likeverdige borgere, og menneskerettigheter forbyr religiøs diskriminering og grusom straff.» Flere begrunnelser gis i boken Freedom of expression in Islam, initiert av Oslokoalisjonen.

Det nordiske tros- og livssynsfrihetsnettverket har utviklet det som heter FORB Learning Platform, som brukes i svært mange land. Også FNs eget «Faith4Rights» gir ressurser til å skape ny innsikt og bevissthet om hva som ligger i både tros- og livssynsfriheten og i samvittighetsfriheten. Begge disse initiativene er båret fram av representanter for tros- og livssynssamfunn. Disse er de fremste til å forene religiøse normer og menneskerettighetsnormer.

Målet er å skape en kultur hvor religiøse ledere både ønsker og faktisk fremmer de samme rettighetene for andre tros- og livssynssamfunn som de ønsker for seg selv.