De fleste av oss mennesker er opptatt av rett og urett. De fleste av oss tar for gitt at likeverd handler om likhet i verdi. Men er det likevel slik at vi stilltiende tåler at noen er likere enn andre?
Retten til å bestemme over eget liv er en grunnleggende menneskerettighet. Denne retten er nedfelt i lover og regler – og har strenge rammer for når retten kan fravikes. Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) slår i en ny rapport fast at mange personer med utviklingshemming ikke har denne grunnleggende retten til å bestemme over eget liv.
Personer med utviklingshemming er ofte avhengige av kommunale helse- og omsorgstjenester for å leve selvstendige liv og være aktive medborgere i samfunnet. LDO rapporterer at utforming og organisering av tjenestene begrenser selvbestemmelsesretten; personer med utviklingshemming har mangelfull deltakelse og medvirkning i eget liv.
Ombudet oppsummerer noen sentrale funn i rapporten:
• Kommunene bruker i liten grad lovbestemmelsene som skal sikre individtilpasning av tjenester.
• Utviklingshemmede har liten eller ingen påvirkning på hvor de skal bo – eller hvem de skal bo sammen med.
• Behovskartlegging fremstår som mangelfull – noe som gir standardiserte tjenester.
Rapporten viser at helse- og omsorgstjenester utformes med fokus på kostnadseffektivitet, uten at menneskerettigheter regulert i norsk lovverk og internasjonale konvensjoner ivaretas. Lovverket og menneskerettigheter brytes, urett mot personer med utviklingshemming begås – av det offentlige.
Det er alvorlig. Tåler vi det?
Menneskerettigheter gjelder alle. Men samfunnet har bestemt at noen grupper har særskilte rettigheter, fordi de er utsatte og sårbare. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) presiserer og utdyper hvordan menneskerettighetene skal forstås for personer med nedsatt funksjonsevne.
Prinsippene i CRPD er respekt for menneskers iboende verdighet, uavhengighet og individuell selvstendighet med rett til å treffe egne valg. Konvensjonen presiserer særskilt at personer med utviklingshemming skal kunne leve og bo i samfunnet med de samme valgmuligheter som alle andre.
Det innebærer at samfunnet skal tilrettelegge for at personer med utviklingshemming skal kunne bruke denne rettigheten, og bli inkludert som aktive medborgere i samfunnet.
De nedslående resultatene i rapporten fra diskrimineringsombudet er ikke i samsvar med disse grunnleggende rettighetene. Tjenestetilbudene utformes som standardiserte tjenester, og tar ikke nødvendig hensyn til forskjellighet og individuelle ønsker.
Alle borgere har en iboende verdighet
Kommunene ser med åpne øyne bort fra retten til å være en aktiv medvirker og deltaker i eget liv. Det er grunn til å stille spørsmålstegn ved om de som setter rammer for tjenestene har nødvendig kunnskap om hva som skal til for at personer med utviklingshemming kan leve selvstendige liv og delta aktivt i samfunnet.
Vi er alle medborgere. Medborgerskap er i tråd med menneskerettighetene, ved at alle borgere er unike med en iboende verdighet. Medborgerskap for sårbare grupper i kommunale helse- og omsorgstjenester ivaretas ved at tjenestemottakers ønsker og ytringer anerkjennes, og gis betydning i hverdagen. Retten til å gjøre egne valg og være en aktiv samfunnsborger krever noen ganger at muligheten til å ta disse valgene blir gjort tydelige og forståelige.
Reell mulighet til medvirkning i beslutninger om eget liv forutsetter tilstrekkelig støtte til å utøve selvbestemmelse. Dette er tydelig presisert i veileder til helse- og omsorgstjenester. Personer med utviklingshemming må gis nødvendig opplæring i retten til å medvirke i eget liv, eksempelvis gjennom beslutningsstøtte og anerkjennelse av handlingskompetanse.
Personer med utviklingshemming blir krenket
Likeverdige tjenester og tilbud fordrer ulikhet i utforming av tjenester – som at det tilrettelegges for beslutningsstøtte slik at personer med utviklingshemming kan utøve sitt medborgerskap i praksis.
Likhet for loven gjelder alle, uansett funksjonsnivå. Rapporten fra diskrimineringsombudet viser at kommunene i stor grad utøver ulikhet gjennom ikke å ta hensyn til utviklingshemmedes rett til selvbestemmelse og medvirkning.
Jeg utdanner morgendagens vernepleiere. Mange vernepleiere arbeider med mennesker som i liten grad er i posisjon til å hevde sine rettigheter, det gir oss et særlig ansvar for å være talsperson for å ivareta rettigheter og verdig omsorg. Det er en ambisjon å utdanne engasjerte og reflekterte vernepleiere som tør å si ifra når de opplever at menneskeverdet blir krenket.
Nå sier jeg ifra om at personer med utviklingshemming blir krenket. Av det offentlige. Det er i beste fall en urett. I verste fall er det systematisk diskriminering.
Ingen kommentarerer enda
La oss få vite hva du tenker