Diskriminering på grunnlag av funksjonsevne i kirken

Kirkemøtet behandler 4.-8. august saken «Likeverdig tilgjengelighet og tilhørighet – universell utforming av og i kirken». Saken omhandler blant annet likeverdig tilgjengelighet og tilhørighet for ansatte og kirken som arbeidsplass. 

I april 2012 disputerte jeg på en phd-avhandling om likeverdig tilgjengelighet, universell utforming og FNs konvensjon om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) ved Universitetet i Oslo, det teologiske fakultet. 20 år tidligere, i 1993, hadde jeg selv opplevd barrierer ved Det teologiske fakultet i siste del av teologistudiene på grunn av en kronisk sykdomsdiagnose. 

Den norske kirke har brukt tid på å forstå hva diskriminering på grunnlag av funksjonsevne er og hvordan slik diskriminering skjer. Når kirkerådsleder i et intervju med KABB 18. juli sier at hun «trodde kirken hadde kommet lenger», virker dette noe historieløst. Som kirkerådsleder burde hun vite nettopp hvor kort kirken er kommet på dette området. Temaet har vært neglisjert som faglig, politisk og praktisk viktig. Når Kirkerådet tar saken opp i 2023, er dette 10 år etter at Norge ratifiserte CRPD. 

Tilgangen til å kunne virke som prest i kirken er én viktig barriere for likestilling og representasjon i kirken. Forskrift om skikkethetsvurdering i høyere utdanning §5, som omhandler teologi, har et punkt som sier at en student kan være uskikket i utdanningen dersom studenten «ikke er i stand til å utføre de yrkesmessige handlinger praksis krever». Det gis ingen konkret veiledning til hvilke handlinger dette dreier seg om. Man kunne kanskje tenke seg at det gjelder sakramentale handlinger, men i praksis kan det handle om å kunne besøke folk hjemme, kunne se og kjøre bil.  

Motivert av kirkemøtesaken om universell utforming, punkt 5 «Kirken som arbeidsplass» behandlet bispemøtet i mai saken «Universell utforming og vigslede stillinger». Bispemøtet valgte da å beholde den nevnte forskriftsformuleringen og foreslår å invitere utdanningsinstitusjonene til en samtale om praktiseringen av forskriftens kriterier. 

Forskriften er i praksis et hinder for at personer med funksjonsnedsettelse kan tre inn i rollen som prest. Dessverre har vi kun anekdotiske historier om dette, blant dem min egen. Jeg har selv publisert om denne tematikken både internasjonalt og i Norge, men empiriske studier har vist seg vanskelig å å gjennomføre. Dette dreier seg om forholdsvis få enkeltpersoner og vigslingssamtalen mellom biskop og kandidat er fortrolig og uten referatføring. Ved VID vitenskapelige høyskole er vi imidlertid noen forskere som nå har begynt et empirisk arbeid for å få mer kunnskap om diskriminering på grunnlag av funksjonsevne i forbindelse med ansettelse til vigslede stillinger. 

I arbeidet som nå skal systematiseres og styrkes for å oppnå likestilling og likeverdig tilgjengelighet i kirken, må kirken også spørre seg selv om tause forventninger til hva en prest skal kunne gjøre i praksis blir et hinder for likestilling.