Asylanten Jesus

Bør slutten på kirkeasylet markere slutten på kirkens positive syn på staten?

Åtte år med justisministere fra Fremskrittspariet lot kirkeasylet fortsette å eksistere som profetisk-politisk humanistisk praksis. Men det var en justisminister fra et parti med «den kristne og humanistiske kulturarven» som verdigrunnlag valgt å bryte en tusenårig tradisjon om at kirkerommets annerledeshet ved å trekke tilbake instruksen om at politiet ikke skal gå inn i kirkerom. Som domprost Stig Lægdene og leder av støttegruppa i Troms, Hanne Stenvaag skriver i et leserinnlegg i denne avisen mandag 5.juni «Å avskaffe kirkeasylet ved å pålegge politiet å gå inn i kirker for å deportere flyktninger er et dypt nederlag for humaniteten i Norge». Mennesker som før kunne gått i kirkesasyl henvises nå til å leve i skjul, med alle konsekvensene får ekstrem sårbarhet og utnytting det innebærer.

Min generasjon teologer som tilhører det kirkesamfunnet i Norge som har vært knyttet til statsmakten – den lutherske – har gjennomgående et positivt syn på staten, både i dag og historisk. Dette handler både om at staten er velferdsstat, men også at statskirkeordningen sikret liberalisering av Den norske kirke, gjennom ordinasjonen av Ingrid Bjerkås, innsettelse av Hele Hognestad som prest i Høvik, og Rosemarie Køhn som biskop på Hamar. På tross av mangeårige studier i teologi og en gjennomgående interesse for maktkritiske perspektiver, var den først da jeg leste Haugianere av Trygve Riise- Gundersen at det gikk opp for meg at statskirken i enevelde Danmark-Norge fra 1660-1814 var en statskirke i en kolonial mak. Som student møtte jeg aldri, verken i forelesninger eller pensum i kirkehistorie, drøftinger av at statskirkeordningen i Norge også innebar å være en imperial kolonial teologi. Teologer som tilhører majoritetskirkesamfunnet har en ryggmargsrefleks på å tenke og teologisere om staten som en positiv kraft, som sikrer borgerens rettigheter og velferd. Denne positive holdningen kan også forklares med at den lutherske teolog-standen ofte rekrutteres fra og er en del av, den økonomiske middelklassen.

Avviklingen av kirkeasylet gjør at majoritetsteologer trenger å utvikle mer nyanserte og kritiske forståelser av staten. På en vitenskapelig konferanse i forrige uka la den sør-afrikanske teologen Hannes Knoetze fra Universitet i Pretoria frem et paper, hvor han hevder at fortellingen om korsfestelsen av Jesus i påsken er den strukturerende bibelske motivet for å forstå kirkens relasjon til staten i dag. Knoetze arbeid kan leses som en ansats til en politisk påsketeologi som ikke først og fremst forstår påskens drama som et spørsmål om soning for menneskenes synder på korset, men som en kall til å se hvordan staten behandler den som ikke hadde statsborgerskap – i Jesu tilfelle romersk statsborgerskap. Tolket som politisk teologi, viser påskehendelsen at staten er kirkens motsats. Men den overordnende konfliktlinjen er ikke at staten truer kirkens makt (slik det ble forstått i det århundrelange konflikten mellom kirke og stat på kontinentet før Reformasjonen): I Knoetzes post-apartheid frigjøringsteologi forstås staten som kirkens motsats fordi staten marginaliserer og dreper den som er representanten for det sårbare og utsatte. I bibelens påskefortelling er den utsatte tilfeldigvis Jesus fra Nasaret. Til andre steder og til andre tider kommer har den utsatte andre navn og opphav.  

Dette er et teologisk konfliktperspektiv på staten som er grunnleggende fremmed for en majoritetsteolog som meg selv, noe jeg utfordret på Knoetze. Det er mye som blir borte i en slik teologi, sett fra innsiden av rettsstaten, statsborgerskapet og velferdsstaten.

Samtidig er det avgjørende å spørre om ikke nettopp majoritetsteologer som meg selv trenger å et spark bak fra teologer som lever i andre politiske kontekster til å utvikle mer konfliktsensitive og konfliktorienterte teologiske perspektiver på staten. Uavhengig av om statskirkeordningen er avviklet eller ikke, blir kirken redusert til å være en etat for religion om statensborgerens erfaringer med staten forstås som eneste kilden til å skape teologi om staten. Hva skjer om luthersk teologien om staten skriver fra utensiden av statsborgerskapet? Hva ville bli sagt, om en kirkeasylant fikk preke i Nidarosdomen Olsok i år? Eller i 2030, når tale om kristendommens statsbyggende rolle i Norge kommer til å tyte ut av ørene våre? Eller kanskje burde en konvertitt som ikke blir trodd på sin tro, og nå er internert på Trandum preke, via teams?

Dette innlegget stod først på trykk i Klassekampen.