Historien om Øyvind Pilgaard viser den menneskelige kostnaden av kirkas avvisning av skeiv kjærlighet.
I sakprosaboken «Prestens hemmelighet – de ukjente historiene fra aidsepidemien i Norge» viser Pål Vegard Hagesæter frem mangfoldet i hvem ble rammet av hiv/aids på 80-tallet. Livene deres var bundet sammen av å bli rammet av viruset. Men boken viser også hvordan ulikheten i hvilke miljøer de som ble smittet tilhørte, gjorde at virusets spor i livene deres ble forskjellig. En av de som viser det aller tydeligst, er nettopp prestens historie – historien om Øyvind Pilgaard.
Pilgaard var prest i Den norske kirke og startet i sin første prestejobb i Bygde-Norge full av entusiasme, sent på 1980-tallet. Han er allerede klar over at han er skeiv, men er ikke åpen om det. Han blir en populær konfirmantlærer. Han har en vakker stemme når han messer i gudstjenesten. Han inviterer venner fra Oslo på besøk til den store prestegården. En mann av mange talenter, skriver Hagesæter.
I 1989 får han konstatert hiv. Pilgaard er ikke åpen verken om å være skeiv eller å ha hiv. Det er vanskelig å forestille seg det presset Pilgaard må ha levd under. Selv om det fantes noen få liberale stemmer innenfor kirken – deriblant hans egen biskop Sigrund Osberg – var åpenhet som skeiv risikofylt. Og bygdefolket, hvordan ville de reagere på å ha en prest som levde med hiv? Det er ingen grunn til å tro at åpenhet, verken om seksuell identitet eller sykdommen, nødvendigvis hadde kommet heldig ut for Pilgaard.
Det doble presset som kommer av å være skeiv og leve med hiv, gjør Pilgaards liv svært vanskelig. Han kan ikke forklare arbeidsgiver hvorfor han har lange og hyppige sykemeldinger. Store mengder smertestillende. Rett etter søndagens gudstjeneste reiser han til Oslo og blir borte i flere dager. Besøkende ser Grandiosa-eskene hope seg opp i prestegården. Moren kommer på besøk for å stelle i huset. Det er møter med arbeidsgiver om tjenesteforsømmelse.
Pilgaard blir i 1992 så dårlig at han kommer i kontakt med Ullevål. Arbeidsgiver klager over at sykefraværet skaper store vikarbehov. I 1994 blir han uføretrygdet, etter biskopens anbefaling. Samme året får han aids-diagnosen. I 1996 dør han av aids.
På rystende vis dokumenterer Pilgaards historie den menneskelige kostnaden av avvisningen av skeiv kjærlighet – særlig for en person som ifølge Hagesæters beretning ikke hadde noen åpen tilknytning til den organiserte skeive bevegelsen som kunne beskytte ham mot frykten og fordømmelsen. Pilgaard var som enkeltindivid overlatt til å måtte forholde seg til et verdensbilde hvor hans seksuelle praksis per definisjon var gal. At skeiv kjærlighet i sitt grunnvesen var feil, ble igjen direkte koblet til sykdommen han bar på: Daværende styreformann i Det Norske Misjonsselskap og senere biskop i Den norske kirke, Bjørn Bue, mente at aids var et resultat av at menneskene «levde i utakt med Guds lov» i 1985. Verken Stavanger-biskopen Sigurd Lunde eller biskop Andreas Aarflot i Oslo ville ta avstand fra uttalelsene. At toppledere i en organisasjon som forstår seg selv som verdibasert kan utvise så elendig etisk og menneskelig dømmekraft, er vanskelig å forstå. Hvis Gud er evangelienes Gud, tror jeg at dette er en unnfallenhet Aarflot vil måtte svare for på Dommens dag.
Pilgaard gjorde det tydelig overfor en kollega at ingen tidligere overordnede var ønsket i begravelsen hans. Historien hans krever at vi spør oss som samfunn hvordan skal vi som samfunn skal ritualisere – religiøst eller sekulært – den smerten som ikke kan forsones?
I mai viser Svein Fuglestad den interaktive fortellingen «Enkemesse i en allehelgensnatt» på VID vitenskapelige høyskole. Enkemessen var Kirkens Bymisjons Aksept sin allehelgensgudstjeneste for og med mennesker i et miljø som var sterkt rammet av hiv/aids. Den ble hold på dansegulvet på utestedet Den Sorte Enke, natt til allehelgenssøndag på starten av 90-tallet. Den ble utviklet av daværende sivilarbeider Fuglestad og prest og daglig leder Helge Fisknes, som sammen med Liv Rosmer Fisknes var en avgjørende motvekt til Bue og Aarflot, både når det gjaldt synet på skeiv kjærlighet og på hiv.
I min naivitet foreslo jeg overfor Fuglestad at vi skulle vise forestillingen i det vakreste rommet vi har på VID, nemlig kapellet. Forestillingen handlet om en gudstjeneste. Nei, sa Fuglestad. Ikke noe kapell. Kirken hadde muligheten til å være en motkulturell stemme som støttet aidssyke når resten av samfunnet ikke hadde annet språk enn frykten. Kirken var ikke der når vi trengte den. Vi var nødt til å skape våre egne hellige rom. Så kapellet står ubrukt, slik sjansene kirkelederen hadde til å vise solidaritet og skape rom for ærlighet, forble ubrukt.
Visdom og klokskap om hvordan vi skal minnes og ritualisere over den smerte som ikke kan gjøres godt igjen, er noe vi som samfunn kommer til å trenge nå som Sannhets- og Forsoningskommisjonen skal legge frem sin avsluttende rapport, sommeren 2023.
Dette innlegget stod først på trykk i Klassekampen. 
Ingen kommentarerer enda
La oss få vite hva du tenker