Nasjonale løfter og lokal inkonsekvens: Arbeiderpartiets ideologiske dobbeltspill

Det fortoner seg som et forbausende paradoks at Arbeiderpartiet på nasjonalt nivå fremsnakker å styrke ideell sektor og fase ut kommersielle velferdsaktører, men samtidig fører en lokalpolitikk som motsier egen ideologi.

I de siste årene har den økte politiske interessen for å styrke ideell sektor vært ledsaget av en utfasing av kommersielle velferdstilbydere. I kjølvannet av erfaringene fra anbudsregime og vekst av såkalte velferdsprofittører ble Hurdalsplattformen vedtatt av Arbeiderpartiet og Senterpartiet i 2021. De to partiene proklamerte å «gradvis fase ut store kommersielle aktører innenfor barnevernet» og å «avslutte bruken av konkurranseutsetting og anbud i barnevernssektoren og sikre ideelle verksemder langsiktige avtaler med det offentlege».

I fjor oppnevnte regjeringen det såkalte Avkommersialiseringsutvalget. Mandatet er å utrede hvordan kommersiell drift kan fases ut i ulike skattefinansierte velferdstjenester. Gjennom Hurdalsplattformen og dette utvalget viser Arbeiderpartiet nasjonalt et tydelig engasjement for ideelle organisasjoner og mot kommersialiserings. Men lokalt avtegnes nå et annet og urovekkende bilde.

Selektiv kompensasjon lokalt

Det er økonomiske nedgangstider. I sitt reviderte statsbudsjett vedtok regjeringen å kompensere kommuner for økt pris- og lønnsvekst slik at velferdstjenestene kunne opprettholdes på samme nivå. Beslutningen uttrykker en forpliktelse overfor fellesskapet som ikke lar seg rokke ved til tross for tøffe tider. Det er kommunene som bærer mye av ansvaret for velferdstjenestene. Forvaltningen av kompensasjonsordningen er intet unntak. Det er opp til hver enkelt kommune å bestemme hvorvidt kompensasjonen fra staten skal gå til ideelle tilbydere eller ikke. Byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen fra Arbeiderpartiet, har valgt å forbeholde kompensasjonen kommunens egne velferdsaktører. Som en konsekvens taper ideelle aktører økonomisk i sine inngåtte avtaler med kommunen. Den kjensgjerningen mer enn antyder en partiledelse i Arbeiderpartiet som ikke har tilstrekkelig forankret politikk og verdier i lokalpolitikken.

En slik praksis vitner også om en begrenset forståelse overfor ideell sektors vilkår. Ideelle kan ikke ta utbytte. De opererer derfor under helt andre premisser enn kommersielle aktører. Ingunn Moser, administrerende direktør i Stiftelsen Diakonhjemmet og Styreleder i Virke ideell og frivillighet, poengterte nylig i Dagens Næringsliv at «ideelle kan ikke leve av honnørord alene».

Økonomiske realiteter

Selv om moralske verdier er selve drivkraften i ideell sektor, er verdier i økonomisk forstand en ufravikelig realitet. En manglende forståelse for og hensyntaken til ideelles vilkår fra det offentliges side er ikke ny. Et eksempel er utformingen av anbud der offentlige oppdragsgivere selv innehar byggene i oppdragene. Slike avtaler er svært ugunstige for ideelle aktører som i mange tilfeller er helt avhengige av leieinntekter for å ikke gå i økonomiske tap i anbudsavtaler.

Vi befinner oss i en tid med vekst av kommersiell sektor. I Velferdstjenesteutvalget NOU Private aktører i velferdsstaten fra 2020 kom det frem at ideelle har fått redusert betydning, mens større, kommersielle konserner har ekspandert. Videre har det vært en reduksjon av ideelle tilbydere innen blant annet asylmottak, barnevern og barnehager. Hurdalsplattformen og Avkommersialiseringsutvalget er insentiver mot denne utviklingen, men uten lokal forankring blir løftene hule all den tid det er kommunene selv som forvalter mye av helse- og omsorgstjenestene.

Å utelukke ideelle aktører fra den statlige kompensasjonsordningen fører unektelig til tøffere kår for en allerede presset sektor. Kommersielle aktører, derimot, er ofte organisert i store, internasjonale aksjeselskap med en langt større økonomi. De har dermed andre forutsetninger for å stå sterkere i nedgangstider og manglende kompensasjon vil ikke ha samme effekt som for ideelle. Lokalpolitikk som fører til at ideelle aktører går i tap, bidrar til å svekke sektoren. Risikoen er reduksjon av ideell sektor og en fortsatt vekst av kommersielle aktører.

En politisk ukultur

Regjeringen har på nasjonalt nivå lovet å styrke ideell sektor og å motarbeide kommersialisering av skattefinansierte velferdstjenester. Arbeiderpartiet har mye å tjene på å være tydelig i velferdspolitikken. Partiet har en stolt historie som sentral aktør i oppbyggingen av velferdsstaten- I tillegg går Høyre, deres største konkurrent, til valg på mer kommersialisering av helse- og omsorgstjenester. Arbeiderpartiets inkonsistente handlinger er ikke bare betenkelige i seg selv. De utgjør også en urolig understrøm for partiets tillit nå ved terskelen av kommunevalget. Dette dobbeltspillet mellom nasjonale løfter og lokal politikk kaster skygger over partiets integritet. Paradokset vi påpeker kan være symptomatisk for et større problem – en politisk (u)kultur der ord veier tyngre enn handling.

I de utfordrende økonomiske tidene som samfunnet navigerer i, må vi ikke glemme at ideell sektor i sin tid bygde opp helse- og velferdstilbudet. Det skjedde etter industrikapitalismens inntog i en periode med utstrakt fattigdom og nød. Historien illustrerer ideelles samfunnsbidrag. I møte med nedgangstider og eldrebølge er dette en ressurs som samfunnet nå mer enn noen gang må hegne om. Det krever en vilje til å omsette ord til handling, ikke minst for politikere.

Innlegget var først på trykk i Klassekampen 19.08.23