Den verdifulle frivilligheten må styrkes

20. august 2020

Frivillighet settes på Kirkemøtets sakskart i oktober. Hensikten er å styrke kirkens frivillighetsarbeid. Økt oppmerksomhet kan gi bedre forståelse og klarere prioriteringer. Et overordnet strategisk arbeid med frivillighet i kirken er betimelig og viktig.

Frivillighet i vinden

Samfunnet gir økt oppmerksomhet til frivillighet. En frivillig er fri og villig til å gjøre en ubetalt innsats, ulikt medarbeidere som mottar lønn. Norge omtales som verdensledende i frivillighet. Å yte en innsats for andre kan øke livskvaliteten for den frivillige selv. Frivilligheten har egenverdi. Den inngår som en forutsetning for det gode liv, integrering, velfungerende lokalsamfunn og for velferd og trivsel. Frivillighet har politisk interesse fordi den innebærer involverte og aktive borgere.

Også i Den norske kirke fremmes et ideal om økt medvirkning og aktiv deltakelse. Kirken er en stor frivillighetsaktør med 100 000 frivillige. Men med 3,7 millioner medlemmer genereres et relativt lite antall frivillighetstimer. Institutt for samfunnsforskning finner en liten nedgang i frivillighet innenfor «religion og livssyn, inkludert Den norske kirke». Det er et stort potensial for å involvere flere i frivillig tjeneste.

For kirken har frivillighet en stor egenverdi utover statistikk og praktisk oppgaveløsning. I kirken er frivillighet ikke noe nytt. Frivillighet kalles «kirkens gull» og «menighetens bærebjelke». Alle har som «lemmer på legemet» fått en oppgave i fellesskapet. Kirkelovens formål er «å legge forholdene til rette for et aktivt engasjement og en stadig fornyelse i den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge.» Frivillighet inngår også gjennom menighetsrådenes arbeid for «å vekke og nære det kristelige liv». Frivillighet styrker folkekirken som tjenende og åpen. Både trosopplæringsreformen og gudstjenestereformen forutsetter frivillig arbeid og involvering.

Frivillighet i endring

Tre endringer viser overgangen fra gammel til ny frivillighet. Først er det mindre organisasjonsmedlemskap og mer vekt på personlig engasjement og interesse for saken. Utviklingen dreier fra kollektiv plikt og forventningspress til individualistisk selvrealisering. Frivillighet blir noe man bevisst velger selv. Dernest endres tidsperspektivet fra langvarig til kortvarig og prosjektbasert innsats. Videre ser vi høyere grad av gjensidighet og partnerskap i relasjonen til mottakerne av frivillig innsats.

Menighetene opplever at frivilligheten forandres gjennom større turnover og rekrutteringsutfordringer. Aktivitetsnivået i menighetene har likevel økt takket være innsats fra frivillige og flere ansatte. En trend er økt profesjonalisering hvor ansatte overtar oppgaver helt eller delvis fra frivillige. Noen frivillige blir lønnede deltidsansatte. Frivilliggjøring skjer når frivillige overtar oppgaver som ansatte tidligere har hatt. Disse prosessene mangler en helhetlig og systematisk strategi.

Utvikling av frivillighet

Frivillighet skjer ikke av seg selv, men må dyrkes frem og pleies. Det fordrer økt oppmerksomhet og strategisk arbeid i menighetene. Å utvikle frivillighet ligger innbakt i ansvaret til ansatte i menigheten. Eksempelvis har diakon, kantor og kateket ifølge tjenesteordningene «medansvar for å rekruttere, utruste og veilede frivillige medarbeidere». Det drives mye god frivillighetsledelse. I en artikkel i Tidsskrift for praktisk teologi (2018/1) undersøker Arild Sporsheim og Stephen Sirris hvordan kirkeansatte forstår seg som frivillighetsledere. Ansatte opplever felles ansvar for å bygge menighet ved å involvere til frivillig engasjement og inkluderende medarbeiderskap. Mye oppmerksomhet går til rekruttering framfor oppfølging. Ansatte ønsker å ta utgangspunkt i hva de frivillige selv vil engasjere seg i. Men i stedet for at frivillige selv definerer og utformer aktiviteten, viser undersøkelsen at det blir en prosjektbasert frivillighet i allerede fastlagte oppgaver. Ansatte leder arbeidet relasjonelt gjennom å være synlige og deltakende sammen med de frivillige. De er tilretteleggere. Frivillige kan ikke overlates til seg selv hvis menigheten skal framstå som en helhet og et fellesskap.

Menighetens mulighetsarena

Kirkemøtesaken kan bidra til å styrke og utvikle kirkelig frivillighet. Her får menighetsrådene en jobb å gjøre. Videre er kirkevergene og daglige ledere som arbeidsgivere helt sentrale. Dersom tjenesteordningenes intensjon skal følges opp, må kirkeansatte få både arbeidstid og handlingsrom. Arbeid med frivillighet kan inngå i utlysninger, stillingsbeskrivelser, arbeidsplaner og medarbeidersamtaler. Frivillighet må bli en naturlig og integrert del av stillinger og ikke noe som kommer i tillegg.

Dagens frivillighet krever skreddersøm og mer tilrettelegging. Derfor må ansatte ha god kjennskap til de frivillige og deres motivasjon. Det betyr at ledelse av frivillighet bør være tett på, gjennom relasjoner på personnivå, framfor utelukkende fra kontornivå. Kirken er dermed avhengig av å jobbe gjennom de som er tettest på frivillige, de ansatte i menigheten. Nærheten til de frivillige betinger at flere følger opp på sine virksomhetsfelt. Samtidig kan det lages en felles strategi som noen har et helhetlig ansvar. Noen menigheter finner det hensiktsmessig med en særskilt koordinator. Alternativt kan en av fagstillingene ha et overordnet ansvar.

Frivillighet bør tematiseres mer i de kirkelige utdanningene og i etterutdanningstilbud. VID vitenskapelige høgskole har tatt utfordringen og tilbyr kurs i frivillighetsledelse. Det er hensiktsmessig å utvikle metodikker og verktøykasser. Det er mye kompetanse blant kirkemedlemmene som menighetene trenger. Den ressursen er en verdifull kilde for kirken utover en instrumentell ressurs. For mange er frivillig innsats en vei inn i kirkens fellesskap.

Dette innlegget var først publisert i Vårt Land 18. august 2020

 

 

Kanskje du liker

innleggene om VID

Abonner på e-post

Ingen kommentarerer enda

La oss få vite hva du tenker