Å dannes inn i anti- diskriminerende sosialt arbeid

VID sitt motto er «engasjert for mennesket – lokalt og globalt». VID er en mangfoldig utdanningsinstitusjon med studenter og ansatte som har ulik etnisk bakgrunn, livssyn, kjønnsidentitet eller seksuell legning. Hvordan kan vi sammen dannes inn i en anti-diskriminerende praksis ved VID?

VID har sammen med andre virksomheter i Diakonfamilien satt søkelys på arbeidet mot rasisme og diskriminering. Diakonidagene satte søkelys på temaet 20. april og i mai vil det være en Forsoningskonferanse som tar opp tema rundt fornorskningsprosessen. Utdanninger ved VID tar opp temaet rasisme og diskriminering på ulikt vis og for bachelor i sosialt arbeid er det et mål å danne studentene inn i anti-diskriminerende sosialt arbeid.

To lærere har snakket med noen sosionomstudenter ved bachelor i sosialt arbeid om deres erfaring med dette arbeidet. Hvordan erfares det å komme til VID med sin mangfoldighet, enten mangfoldigheten er synlig eller ikke? Hvordan kan vi som lærere arbeide med tematikken slik at studentene opplever det som aktuelt i sin hverdag, på campus, og som kommende sosionomer?

Yrkesetisk grunnlagsdokument for barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere tydeliggjør at samfunnsoppdraget til sosialarbeidere er å bistå mennesker som trenger hjelp, og bidra til bedre levekår og livskvalitet. Mer konkret skal studenten dannes inn i anti-diskriminerende sosialt arbeid hvor studenter og lærere sammen skal jobbe for å være i et anti-diskriminerende miljø basert på respekt for mangfold uavhengig av kjønnsidentitet, legning, seksualitet, funksjonsevne, livsfase, livssyn, etnisk bakgrunn eller kultur. Hvordan erfarer noen førsteårsstudenter eller lærere dette?

Å høre med øynene

Sosialt arbeid handler om å møte mennesker der de er og som de er, uavhengige av hudfarge, etnisitet, funksjonsevne, livssyn, kjønnsidentitet eller seksuell legning. «Personen i situasjonen» er et faguttrykk som belyser at sosialt arbeid baseres på både en forståelse av personen og omgivelsene rundt personen. Hvordan vi forstår personen og situasjonen rundt personen, kan være svært subjektiv ut fra egne erfaringer, verdier og holdninger. For å forstå og handle ut fra faglig kompetanse, kreves det blant annet kunnskap og ferdigheter.

I ferdighetstrening bruker vi oss selv, både studenter og lærere, for å forstå mer, få mer kunnskap og gi hverandre kunnskap. Når vi lytter til hverandres kunnskap kan vi falle i den fella å lytte kun med øynene i stedet for å lytte til hele personen i situasjonen. Vi tolker ut fra den vi ser snakker, i stedet for å høre ordene som sies.

Når vi trenger kunnskap om erfaringer med å leve som en minoritet eller med en annerledeshet i samfunnet eller på VID, hvem sitt ansvar er det da å lære bort? En student sier dette:

“Jeg er drittlei av å snakke om diskriminering og rasisme. Det er ikke mitt ansvar å belære andre. Jeg føler de snakker om og ikke til, men det er ikke studentenes ansvar å utdanne. Dette er sårbart tema. Det er sårbart å være sårbar om det. Jeg antar at man er et godt menneske når man studerer sosialt arbeid, at man ønsker å hjelpe mennesker. Men det er sårbart å alltid beskytte religionen min.”

Som lærere har vi trengt å få denne tilbakemeldingen fordi det kan være enkelt å skyve minoriteter foran seg i erfaringsutvekslinger for å få kunnskap. Samtidig sier en annen student sier det slik:

“Vi har alle et visst ansvar for å belære andre, ettersom mange ikke sitter på kunnskapen andre har. Derfor synes jeg det er superviktig å belære andre som ønsker å lære og få nye perspektiver. Nei, det er ikke studentenes ansvar å utdanne, men vi som unge mennesker fra forskjellige bakgrunner sitter på så mye viktig informasjon og kunnskap som vi alle kan lære mye av hverandre. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg har lært så mye det siste året, spesielt i læringsgruppa. Med det mener jeg alle andres erfaringer, diskrimineringshistorier, og å lære fra andres perspektiver ... Ja, det er et sårbart tema - helt sikkert for nesten alle, og spesielt de som opplever det på daglig basis. Det kan være sårbart å være sårbar om, men på VID er det så mye aksept og rom for sårbarhet.”

Noen av studentene forteller oss lærere hvor drittlei hen er, fordi hen møter diskrimineringen i hverdagen, på t-banen, på butikken, når studenten går inn døra i Diakonveien 14 og møter noe som i blikket forteller studenten at hen er annerledes. Forteller om små hendelser som kanskje ikke er ment som rasisme eller diskriminering, men som i sin form skaper usikkerhet, frustrasjon, mindreverd; mikroaggresjoner som Sibeko kaller det, som gjør noe med hen. Og så krever jeg, læreren, ferdighetsgruppelæreren deres, at dette er et tema vi skal snakke om, reflektere over, etterspørre erfaringer med. Hvordan vi skaper rom for samtaler hvor det ikke er så slitsomt å enda en gang dele erfaringer, forklare ut fra sitt ståsted, søke etter at medstudenten skal forstå hvordan annerledeshet møtes av den andre, blir et viktig mål i ferdighetsarbeidet.

For noe av det fineste vi har erfart i ferdighetsarbeid er når vi ser forståelsen som utvikles: Når en student forsiktig har sagt noe om hvordan det er å bli definert som annerledes på en negativ måte. Og vi fortsetter å arbeide med dette sagte, ved at vi snakker om hva dette betyr for hver enkelt og da ser forståelsen som skapes hos den som ikke opplever diskrimineringen og rasismen. Det utvikles en anerkjennelse mellom studentene uavhengig av type annerledeshet gjennom erfaringsdelingen og refleksjonene rundt. Noe som gir en dypere forståelse som gjør at både studenter og ansatte også går inn i andre temaer og ferdigheter på en enda modigere måte. Som gjør at vi som lærere erfarer studenter som utvikler seg til dyktige fagpersoner som ser personen i situasjonen.

Når studenter og lærere har snakket sammen om ulike erfaringer og sett det i lys av sosialt arbeid eller annen kunnskap har det utviklet seg til en endring i forståelse av personen og temaet. Det har ført til en endring i måten studenter har møtt hverandre som har skapt forståelse, kunnskap og ferdigheter i kommunikasjon og relasjon som er med å forme studentene som kommende sosionomer.

Gjennom studenter og læreres samarbeid om å skape rom for erfaringsutveksling sammen med kunnskap og utfordringer på hverandres verdier og holdninger, utvikles forståelse og dermed kunnskap og ferdigheter. En større forståelse for ikke å måtte tale på vegne av en hel gruppe, men å få være unik uavhengig av etnisk bakgrunn, livssyn, kjønnsidentitet eller seksuell legning eller andre annerledesheter, er blitt en forutsetning for dette samarbeidet mellom deltakerne. Vi er stolte av det vi har fått til, men ser samtidig at det er en vei igjen før alle erfarer seg inkludert ved VID.

Vi vet ikke hvor mange studenter eller ansatte ved VID som opplever å tilhøre en annerledeshet, synlig eller usynlig. Når VID setter søkelys på rasisme og diskriminering blir det et ansvar for oss alle å søke kunnskap og prøve å forstå. Samtidig kommer vi ikke bort fra det spesielle ansvaret majoriteten ved en verdibasert organisasjon har i dette arbeidet med å søke kunnskap, forståelse og respekt. Dialog skaper kunnskap. Undervisning i klasser og mindre grupper på ulike utdanninger og ulike nivå må skape rom for denne dialogen for at VID skal nå målet om å ikke bare sette søkelys på rasisme og diskriminering, men utøve en praksis som respekterer og verdsetter mangfoldet blant studenter, ansatte og i samfunnet forøvrig.

Forfattere i alfabetisk rekkefølge:

Aster Samuel Ditcha, Britha Viginathasan. Ingvild Huse, Memona Rehman Hayat, Nelly Hjørnevik, Sana El Moussaoui, Sirin Achkar, Tonje Refvik