I dag fremstår behandlingen Hognestad ble utsatt for som urimelig, arrogant og intellektuelt sneversynt. Det er på høy tid at Den norske kirkes ledelse spør seg om den burde handlet annerledes overfor en mann som betalte en høy pris for å følge sitt kall.
8. mai lanseres Jan-Ove Ulsteins bok om Helge Hognestads avhandling fra 1978, "Sosiologi, teologi og Helge Hognestads doktorgradsavhandling – møte og konflikt på det lange 70-tallet". Det er få doktoravhandlinger det skrives fem hundre siders bøker om, over førti år senere.
Men Hognestads avhandling, Forkynnelse som legitimering, er fortsatt av interesse. I dag er det nesten ufattelig at en teologisk doktorgradsavhandling kunne avstedkomme så mye offentlig oppmerksomhet og ikke minst motstand i Den norske kirke.
Kanskje er den store oppmerksomheten ikke så vanskelig å forstå: Hognestads teologiske avhandling er en kunnskapssosiologisk lesning av prekener. Han viste at selv om prekener hevder å utlegge hellig tekst, brukes bibeltekster til å legitimere kirken som institusjon – og dermed kirkens og presters posisjon og makt. I 1978 var dette krevende lesning. Særlig når det kom fra en forsker som selv var ordinert prest.
Ledelsen i Den norske kirke har i løpet de to siste tiårene kommet med uttalelser hvor det erkjennes at kirken burde handlet annerledes i møte med ulike marginaliserte menneskers erfaringer. Det gjelder synet på hiv/aids, skeiv kjærlighet, kvinner som har tatt abort og samer. Gjennom slike uttalelser har Den norske kirke bidratt til å skape en kultur blant trossamfunn hvor man viser en villighet til å ta et selvkritisk oppgjør med fortiden. Slike uttalelser erkjenner indirekte at teologiske standpunkter er formet av og i en spesifikk tid.
Utgivelsen av Ulsteins bok er en anledning for Den norske kirkes lederskap til å gå inn i en prosess hvor de spør seg selv om Den norske kirke burde handlet annerledes i møte i Hognestads avhandling og som prest på Høvik. Hognestad ble utsatt for et stort og utilbørlig press fra lederskapet i Den norske kirke. Da han i etterkant av avhandlingen søkte stilling som prest på Høvik, motsatte et samlet bispekollegium seg dette. Ingen biskop eller prost var til stede ved innsettelsen – han måtte innsette seg selv. Etter samtaler med daværende preses og biskop i Oslo Andreas Aarflot opplevde han seg presset ut av stillingen.
I dag fremstår den behandlingen Hognestad ble utsatt for som både urimelig, arrogant og intellektuelt sneversynt. Lest i 2023, framstår Hognestads avhandling som et teologisk pionerarbeid som tok opp i seg helt nye intellektuelle strømminger – kunnskapssosiologien. At daværende ledere for Den norske kirke skøyv ut en prest som under den kalde krigen laget fredsgudstjenester med flere hundre besøkende og holdt prekener mot atomvåpen, viser en mangel på etisk dømmekraft den gang.
Hognestad var avantgarde i å adressere behovet for teologisk faglighet som inkluderte menneskelig erfaring i all sitt mangfold. Den empiriske vendingen, med vekt på samfunnsvitenskapelige metoder, er i dag integrert i både forskerutdannelse og forskning på alle de tre teologiske lærestedene i Norge. En slik vending mot menneskelig erfaring i teologien, er grunnleggende for mange av de teologiske retningene som har fornyet kirken både lokalt og globalt. Slik som ulike former for frigjøringsteologi, fra Latin-Amerika og Sør-Afrika og black-theology i USA. Mange av de temaene som Hognestad tar opp i sin avhandling er i dag selvsagte og udiskutable problemstillinger i kirkelig offentlighet og teologi. Eksempler er en kirke som i større grad engasjerer seg i sin samtid, og som ikke anser abort-spørsmålet som det eneste kirken skal ha en politisk stemme i. Andre eksempler er at allerede i 1978 skrev Hognestad at læren om en tilgivende Gud ikke kan innebære at den kristne guden er en Gud som tilgir bak offerets rygg: En slik Gud tar ikke på alvor offerets rett og behov for rettferdighet.
Stig Lægdene dro til Høvik for å høre Hognestad, og husker med begeistring den unge, blide og entusiastiske presten med nye tanker og ideer. Som talte en temmelig konservativ og makttung kirke rett imot. Det var befriende, forfriskende, og bar bud om at en annen kirke var mulig.
Det er også et stort tap for norsk teologi at Hognestad ikke fikk den stillingen i prekenlære ved Det teologiske fakultet som han søkte og var kvalifisert for: Da kunne Hognestad brukt sin intellektuelle og kritiske kapasitet til å utvikle og foredle bruken av sosiologisk metode i teologien, både i dialog med de som disputerte etter ham (eksempelvis Knut Lundby og Pål Repstad), og med et internasjonalt fagmiljø og kontekstuelle teologer fra det globale sør.
I Hognestads 83. år er det på høy tid at nåværende ledere for Den norske kirke går inn i en prosess hvor man selvkritisk spør om man kunne og burde handlet annerledes. Kanskje kan dette arte seg som en unnskyldning til Hognestad? Eller kanskje burde bispemøtet ta initiativ til et årlig Hognestad-seminar, slik Det teologiske fakultet har Jervell-seminar og Nord-Hålogaland bispedømme har et årlig Ingrid Bjerkås-seminar. Kanskje kan det ta helt andre former?
En slik selvkritisk prosess vil være viktig for Hognestad personlig. Men det er også viktig for at Den norske kirke skal ta sin konfesjonelle identitet på alvor. Lutherdom oppsto på 1500-tallet som en ny kristendomsform, i kontrast til Den katolske kirke. Bakgrunnen var nye intellektuelle impulser, som den daværende kirke ikke maktet å romme, samt en ny politisk situasjon. Den lutherske forankringen forplikter Den norske kirke til å ha en åpen tilnærming til hvordan vi bør formes og fornyes i kritisk dialog med samtiden.
Det er verdt å spørre hvordan denne arven skal forvaltes i praksis. Én måte å tenke på det på, kan være å verdsette de menneskene – som Hognestad – som med egen karriere som innsats formet nye impulser i møte med Bibelens fortellinger. Dagens biskoper for Den norske kirke bør vise lederskap og vilje til å ettergå sine forgjengeres møte med Helge Hognestad – en mann som karrieremessig og personlig betalte en høy pris for å gjøre det han som luthersk teolog var kalt til å gjøre.
Dette innlegget ble først publisert i Vårt Land.