Koronapandemien har endret livene våre. Vi er delt inn i kohorter, og mange kjenner på at våre sosiale liv er snevret inn. Også synsfeltet vårt er endret. Nyhetsbildet er i hovedsak avgrenset til oppblomstringen av korona i Norge og i Europa.
I den grad vi lar blikket strekke litt lengre, er det etterspillet av det amerikanske valget som først og fremst får vår oppmerksomhet. Men hva med resten av verden? Det er nesten som om verden for øvrig ikke eksisterer. Det er på tide å komme ut av tunnelsynet, og få øynene opp for pandemiens konsekvenser i det globale sør.
Velferdsstaten Norge
Under koronapandemien har vi virkelig fått erfare betydningen av en godt utbygd velferdsstat. Vi har forventninger til at staten bidrar med krisepakker som kan hjelpe bedrifter til å ri av stormen og komme gjennom krisen. Vi har økonomiske ordninger som gir inntektssikring til personer som er blitt permittert eller har mistet jobbene sine.
Vi har et godt utbygd helsevesen som gjør en formidabel innsats og nødvendige prioriteringer for å sikre folks helse i denne vanskelige tiden. Vårt velferdssamfunn og tilliten vi har til stat og styringssystem er et gode som gjør oss ekstra rustet til å håndtere krisen sammen – til tross for den fysiske avstanden den skaper mellom oss.
Situasjonen i det globale sør
Stengning av grenser gjelder visst ikke bare for flyktninger som vil inn i Europa. De synes også å være stengt for inntrykk som kan øke vår forståelse for hvordan pandemien rammer mindre privilegerte deler av verden. Bortsett fra et øyeblikks oppmerksomhet da flyktningeleiren Moria brant, er det påfallende lite vi hører om land som har et helt annet utgangspunkt for å håndtere pandemien enn vi har.
Pandemien rammer hardt i Latin-Amerika, som står for en tredel av verdenstotalen når det gjelder koronadødsfall. Den rammer også hardt i land som India, hvor en sjettedel av befolkningen bor i slumområder som gjør det umulig å praktisere sosial distansering og hygieneregler. Kenya og Etiopia er to av flere afrikanske land som er hardt rammet.
I Kenya truer hungersnød og i Etiopia gjør krig og naturkatastrofer situasjonen ekstra vanskelig. Felles for disse og mange andre land, er at de har store økonomiske, sosiale og politiske utfordringer. Mange har også mistet jobbene sine, og til forskjell fra her hjemme, er det ingen inntektssikring når inntektsgrunnlaget forsvinner. Fattigdomsutfordringene er enorme, og som kriser flest, rammer også pandemien de fattige hardest.
Barn ekstra utsatt
Kontrastene er store til det vi trenger å forholde oss til i vår pandemihverdag. Det å være trygg på at samfunnet tar ansvar er av stor betydning når våre sosiale liv snevres inn. De fleste barn og unge i Norge bor i familier hvor nære relasjoner danner grunnlaget for et godt liv. Når familier og samfunn spiller på lag, gir det grunnlag for trygge, nære og støttende relasjoner både i familiene og på velferdsarenaer der barn er hovedpersonen, som i barnehage, skole og på ulike fritidsarenaer. Trygge oppvekstbetingelser er viktige for barn og unges velferd, læring og livsmestring.
Dette er langt ifra den virkelighet mange barn og unge i verden lever i. I mange av de landene som nå nærmest er forsvunnet fra nyhetsbildet, er skolegang ingen selvfølge. Ifølge FN har barn i fattige land i gjennomsnitt mistet fire måneders skolegang som følge av koronaepidemien så langt, og det advares nå mot en «generasjonskatastrofe».
I en slik situasjon blir det vanskelig å snakke om velferd og livsmestring med de konnotasjoner vi legger i begrepene. Barn er derfor en ekstra sårbar gruppe i land med helt andre livsbetingelser enn hva barn i Norge og ellers i det globale nord har. Blant de mest sårbare er barn som er på flukt i eget land, eller i transitt i ulike flyktningeleire.
Fra nasjonal til global dugnad
Vi trenger medier som motvirker utviklingen av tunnelsyn og som viser et nyansert bilde av hvordan pandemien rammer ulikt verden over. Kanskje har vi også noe å lære hvis vi løfter blikket. Noen steder i Afrika har det faktisk gått bedre enn det man forventet i vår.
Strenge tiltak har ført til lavere smittespredning, og erfaring med pandemier på jevnlig basis har gitt grunnlag for beredskap og målrettede tiltak.
Våre vestlige privilegier pålegger oss et internasjonalt ansvar for mennesker i langt mindre privilegerte deler av verden. Den nasjonale dugnaden må utvides til en global dugnad, både nå og når koronavaksinen kommer. Det er også på tide å tenke på de mer langsiktige konsekvensene av pandemien.
Hva kan pandemien bety for demokratiutviklingen, menneskerettigheter og for flyktningesituasjonen globalt? Vi kan ikke risikere at koronapandemien skal skape større avstander i verden. For virkeligheten eksisterer også andre steder, selv om vi ikke ser den og vår avstand til den er stor.
Ingunn Tollisen Ellingsen, professor, Nettverk for velferdsforskning, UiS
Anna Rebecca Solevåg, professor, Senter for misjon og globale Studier, VID vitenskapelige høgskole
Ingunn Størksen, professor, Nasjonalt senter for læringsmiljø og atferdsforskning, UiS
Dette innlegget ble først publisert i Stavanger Aftenblad 29. november