«Det frie fallet etter kriser kan vare. Og ofte er man i fritt fall lenge etter at man har truffet bakken», skriver Hanne Line Wærness i denne kommentaren. Den ble publisert i Stavanger Aftenblad i forbindelse med Verdensdagen for psykisk helse.
En klok person jeg kjenner sa en gang til meg: Du fortalte aldri hva som fikk deg til å lande på beina.
Og det er nok helt sant – for på det tidspunktet hadde jeg ikke noe å fortelle. Jeg ga sikkert uttrykk for å være på beina. Men var jeg egentlig landet noen plass som helst? For hva vil det si å lande på beina?
Enkelte livshendelser er så overveldende at man mister pusten. Mister balansen. Som om noen rykker vekk underlaget du står på slik at du plutselig er i fritt fall. Uendelig sakte og i full fart – samtidig. Å miste fotfestet er ubehagelig.
Rekker jeg å ta meg for? Lander jeg? Er det noen som tar imot?
Det er ulike årsaker til at vi som mennesker får fotfestet utfordret. Alvorlige livshendelser kan være en årsak.
Overgrep. Omsorgssvikt. Vold. Forlatthet. Emosjonelle minnebøker. Å falle – utenfor.
Verdensdagen for psykisk helse løfter i år frem tematikk knyttet til den utfordrende og usikre tiden etter år i krisemodus. Ensomhet og utenforskap er utfordringer for den psykiske folkehelsen. Livet i uforutsigbarhet utfordrer fotfestet – og fellesskapet. Uro, skam, frykt og bekymring kan føles lammende, og er en naturlig reaksjon på tiden vi er inne i.
Vi trenger alle å være
en del av et fellesskap.
Vi trenger at noen
tar imot når vi faller.
Hvor lenge kan man være i et fall – uendelig sakte og i full fart samtidig? Ganske lenge. Det frie fallet etter kriser kan vare. Og ofte er man i fritt fall lenge etter at man har truffet bakken.
Ett av temaene for verdensdagen i år er at vi trenger hverandre. Vi trenger alle å være en del av et fellesskap – at vi løfter blikket og ser hverandre. Vi trenger at noen tar imot når vi faller.
Å falle utenfor er én måte å være i fritt fall på. Jeg har imidlertid en tro på at det er mulig å velge sin egen bane i fallet. Også når man treffer hardt. Men for å gjøre dette valget trenger vi trygghet for at vi ikke er alene. At vi er en del av en flokk.
Den sies at den som har begge beina på jorda, står stille. Og stilleståing er ikke nødvendig den beste posisjonen når man har mistet fotfestet. Det er lett å miste balansen – havne i ubalanse – når man står helt i ro.
Vi snakker ofte om hvor viktig det er å lande på beina; da har vi gjort det bra, på en måte. Men er det viktigste å lande på beina? Kanskje må vi våge å utfordre forståelsen av å lande. Våge å tenke at det er viktigere å lande i seg selv. Ikke nødvendigvis alene. Men i et fellesskap av andre borgere.
Det fordrer at vi løfter blikket og ser. Både hverandre, og – ikke minst – oss selv.
Det er utfordrende å falle. Jeg mistet fotfestet og falt da minner om overgrep i tidlig barndom ble kastet på meg i voksen alder. Underlaget forsvant uten noe forvarsel – ingen mulighet til å forberede seg. Jeg rakk aldri å ta meg for. Jeg falt uendelig sakte og i full fart. Og landet – men ikke nødvendigvis på beina.
Det er viktig å våge å tro at det er mulig å velge sin egen bane. Jeg våger å tro på nye fester. Stødige, seige grunnfester som tar imot og står imot når det stormer. Nye fester som gir oss mot til å løfte blikket. Mot til å se andre. Men ikke minst også mot til å se seg selv. Når man faller i seg selv, krever det vågemot å møte sitt eget blikk. Da kan det være krevende også å skulle møte andres blikk, være noe for noen andre som trenger det. Kanskje må vi se oss selv for å kunne se andre. Erkjenne at utsikt krever innsikt.
Det krever mot å ta imot seg selv, å finne en møteplass i seg selv – sammen med andre. Og kanskje må man først ta imot seg selv før man kan ta imot – og gå i møte – andre.
Vi trenger alle å bli sett av noen, bli grunnfestet av noen utenfor oss selv.
Når fotfestet forsvinner, kan man miste seg selv av syne i fallet. Uendelig sakte og i full fart. Hva som er årsaken til fallet, er ikke det viktigste. Det viktigste er at noen tar imot. Og at vi lander.
Alle er vi noe i kraft av oss selv, grunnfestet som mennesker. Vi er alle borgere – både alene, og i fellesskapet. Men dette grunnfestet kan ikke tas for gitt. I krisetider utfordres rammene og festene. Det kan være ensomt, få møtende blikk i utenforskapet. Motsatsen til utenforskapet er medborgerskapet. Der vi alle kan være alene og i flokk – i samme felles skap.
Å våge er å miste fotfestet en liten stund, heter det. Dette skapet – medborgerskapet – kan være det trygge festet som tar imot. Som gjør det mulig å miste fotfestet, i trygg forvissning om at det er mulig å komme tilbake i vater igjen.
Alvorlige livshendelser er nettopp det – alvorlige. De setter spor. Rykker i grunnfjell. Utfordrer fotfester. Kaster oss ut i fritt fall. Uendelig sakte og i full fart – samtidig.
Men vi trenger ikke å lande på beina. Det krever vågemot å lande i seg selv. Å ikke våge er å miste seg selv – det er ikke et godt alternativ.
Å våge å være en del av en flokk er bedre, da tåler man å miste fotfestet en liten stund.
Da kan vi få mot til å møte oss selv. Løfte blikket og se.
Og lande.
I oss selv. I fellesskapet.