VID-bloggen

Migrasjon fornyer kirkeliv og samfunn

De kristne migrantmenighetene i Norge blomstrer! Det økumeniske kirkelandskapet vokser. Kristne migrantmiljøer skaper bærekraftige lokalmiljøer. Bare synd at vi hører så lite om det.

Som barometer på kristendommens stilling i Norge brukes så å si alltid antall medlemmer i Den norske kirke (DNK). Oppmerksomhet rundt synkende medlemstall tegner et bilde av at kirken mister fotfeste og at antall kristne i Norge er nedadgående i takt med økt sekularisering, økt mangfold eller interesse for nye former for religiøsitet.

Samtidig understreker forskning betydningen av religiøs tro for migranter. Det gjelder også kristne innvandrere, både fra Europa og det globale sør.

Det norske samfunnet er i omstilling på mange måter, inkludert kirkelivet: Kirkesamfunn utenfor DNK har stor vekst, noen som melder seg ut melder seg kanskje inn i et annet kirkesamfunn, og migrantkirker endrer kirkelandskapet. Avisen Dagen har nylig kjørt en artikkelserie om kristne migrantmenigheter og fortalte at «i Nykirken i Bergen har Den norske kirke lagt ned gudstjenestene sine på søndager. En [eritreisk] ortodoks menighet har tatt over».

For mange er dette en skjult virkelighet. Men slike migrantmiljøer representerer et mangfold av ressurser og viktig kompetanse for bærekraftige flerkulturelle lokalsamfunn!

Et nytt samfunn trenger nye premisser

Ved inngangen av 2022 var det nesten 820.000 personer med innvandrerbakgrunn og rett over 205.000 norskfødte med innvandrerforeldre i Norge, ifølge SSB. Det er nærmere 20 prosent av befolkningen. Det antas at nærmere halvparten kommer fra en kristen bakgrunn.

At det dannes kirker i migrasjonens fotspor, er både et nytt og gammelt fenomen. Den anglikanske kirke i Norge har mer enn hundre års historie og ble i sin tid dannet for å ivareta britiske industrialisters sosiale og religiøse behov. I nyere tid har chin- og karen-flyktninger fra Myanmar ført til et økt antall baptistmenigheter i Norge. I løpet av 20 år har det blitt dannet mer enn 40 eritreisk-ortodokse menigheter. Den katolske kirke har i en særstilling endret karakter grunnet migrasjon. Selv de svenske og islandske folkekirkene har sett stor vekst etter økt innflytting til Norge.

Bærekraftige lokalmiljøer

Hva gjør et (lokal)samfunn bærekraftig? Sammen med sine kollegaer peker den svenske bærekraftforskeren Merlina Missimer på at sosialt bærekraftige samfunn har evne til å tilpasse seg i møte med nye utfordringer og kunne dra nytte av ressursene og kompetansen som finnes. Reell innflytelse er et nøkkelord.

Man kan anta at migranter danner menigheter primært for å ivareta åndelige og religiøse behov. For mange er tro viktig der en møtes i leide kirkerom eller lagerbygninger. Hos Den katolske kirke er det åpen kirke flere ganger i uka. Noen har kjøpt egne lokaler og bidrar til gjenbruk av bygg og blåser liv i lokalt kulturliv. Hva med operakonsert en lørdagskveld med polske og ukrainske solister? I Tasta bydel i Stavanger har en spansktalende menighet overtatt det tidligere lokale bedehuset. Det å møte likesinnede fra samme bakgrunn gir tilhørighet!

Men for mange innvandrere er kirke mer enn gudstjeneste på søndag, men betyr å støtte flyktninger, gi leksehjelp, gi norsk- og morsmålsundervisning, konfliktmekling, arrangere barneoppdragelsesseminar eller ha jobbsøkerkurs. Det siste er særlig viktig når vi vet at mange med fremmede navn eller afrikansk og asiatisk utseende møter arbeidsmarkedet med usynlige men reelle hindringer. Dette speiler liknende tendenser i Storbritannia der migrantkirker har overtatt sosialt arbeid tidligere utført av det offentlige eller engelske kirker.

Mange slike miljøer er brobyggende fellesskap inn mot storsamfunnet. Det ble godt illustrert under Covid-19 pandemien der myndigheter slet med å komme i kontakt med ulike innvandrermiljøer. Her trådte kirkene inn og bisto myndigheter med å formidle livsviktig informasjon.

Migrantkirker – en stor ressurs

Storsamfunnet trenger disse miljøene! Men kan en driste seg til å spørre om tesen om at religion bør tilhøre «den private sfære» likevel lever i beste velgående og kristen tro helst bør forbigås i stillhet i det offentlige rom? Samtidig – i samfunnsradarens blindsone – blomstrer og handler kristne menigheter av ulike kulturelle og konfesjonelle uttrykksformer som aldri før.

Vi etterlyser mer oppmerksomhet på kristne innvandreres religiøse liv og betydningen av disse for å skape bærekraftige (lokal)samfunn i Norge. For å møte nåtidens og fremtidens utfordringer må disse inkluderes. I et livssynsåpent kunnskapssamfunn trenger vi mer enn noe annet å høre disses stemmer!

I disse dager lanserer Norges Kristne Råd et ressursdokument der noen av disse høres. Men hvilke andre arenaer finnes for kunnskapsdeling og samarbeid? Vi håper at mediene kan bidra til å løfte dette frem og sette dette på agendaen!

Førsteamanuensis ved VID, Stian Sørlie Eriksen