Tarald Rasmussen har i Vårt Land den 15. desember fulgt opp sin kritikk av mine historiske analyser i boka Sámi Nature-Centered Christianity in the European Arctic. Bildet er nå klarere med hensyn til hva vi kan møtes på, og hva vi tenker ulikt om.
Rasmussens peker på viktigheten av tilstrekkelig kildegrunnlag for konklusjoner om komplekse historiske forhold. Det er en god påpekning. Jeg kunne nok lagt inn mer forbehold og presisert at mine tolkningsforslag er hypoteser som må testes på mer kildemateriale. Men hypotesene står nok sterkere enn det Rasmussen gir inntrykk av.
Jeg har ikke kalt den lutherske tradisjonen en «kolonialistisk tradisjon», slik Rasmussen hevder. Det jeg har pekt på er at luthersk teologi ser ut til å ha ytt ideologiske bidrag til kolonialismen i Skandinavia i et omfang som gjør spørsmålet om avkolonisering av luthersk teologi legitimt og nødvendig.
Hva ønsker Rasmussen med å kritisere meg for å være «mer overbærende» med den katolske kirke enn med den lutherske? Hovedperspektivet for min analyse er skandinavisk kolonialisme overfor samene. Hadde denne funnet sted under et katolsk regime, måtte vi selvfølgelig undersøkt den katolske teologien nærmere. Men historien ble ikke slik.
Rasmussen mener jeg «kolonialiserer» debatten ved å påpeke at han er situert. Han vil føre en «vanlig historisk diskusjon» fri for mitt «litt fremmedgjørende ideologiske rammeverk». Men når det gjelder historieforskningen om samer, står ingen historiker eller teolog i Norge i et ideologifritt rom. Samene som blindsone i forskning og historieskriving er en refleks av fornorskningspolitikkens ideologiske klima.
Rasmussen er en god Luther-forsker, men ikke ekspert på historie og religiøsitet i Sápmi. Det fremstår derfor underlig å lese kritikk av min henvisning til «tre lag» av historisk påvirkning i samenes religion på begynnelsen av 1700-tallet (samisk religion, katolisisme og lutherdom) som bygger på den fremste historieforskningen på feltet, nemlig Siv Rasmussens doktorgradsforskning (2016).
Det er altså vanskelig å akseptere kritikken. Særlig når jeg i fortolkningen av nyere nordsamisk kristendomstradisjon nettopp advarer mot å bruke denne trelags-metaforen som analyseperspektiv, da det fragmenterer teologiske helhetsforståelser i lokal kristendom (s. 163-164).
Etter først å ha omgått spørsmålet, har Rasmussen nå kommentert hvilken innflytelse Luthers «lære om spøkelser» kan ha hatt på Isaac Olsens og andres demonisering av samisk religion på tidlig 1700-tall. Rasmussen problematiserer min bruk av begrepet «lære» om dette. Vi kan gjerne finne et annet uttrykk. Poenget er synet som Luther formidlet (i boka bruker jeg teaching og ikke doctrine om dette), nemlig at det som folk oppfattet som møter med avdøde, i virkeligheten var møter med djevler i forkledning.
Mens Rasmussen synes å plassere dette i en tilfeldig periferi av Luthers teologi, har Vincent Evener (2015), som jeg bygger på, argumentert for at Luthers posisjon her hadde tilknytning både til læren om Ordet (som eneste åpenbaringskilde), skjærsilden og mellomtilstanden. Rasmussen og jeg vurderer altså selve det teologiske utgangspunktet ulikt. Rekken av historiefaglige spørsmål om virkningshistorie og hva som med rimelighet kan leses ut av kildene 200 år senere, kommer i tillegg til dette.
Rasmussen og jeg blir neppe enige i Vårt Lands spalter. Til det er spørsmålene for store, trådene for mange og de faglige utgangspunktene for ulike. Men vi kan nok være enige om at det er behov for mer forskning på både dette og hint. Så kan man håpe at denne faglige samtalen har opplyst noen spørsmål på måter som inspirerer til historisk nylesing.
Denne saken har også vært publisert i Vårt Land 11.01.2023 og Verdidebatt.no 13.01.2023.