<img height="1" width="1" style="display:none" src="https://www.facebook.com/tr?id=261961535508113&amp;ev=PageView&amp;noscript=1">

Den slitne mammakroppen – en viktig stemme for å forstå kvinners helse

I den ferske NOU-en om kvinnehelse og betydningen av kjønn for helse: «Den store forskjellen», pekes det på fire områder hvor manglende anerkjennelse av kjønns betydning for helse er særlig framtredende. – At kvinners stemmer får for lite gjennomslag, er et av disse områdene – og det er vi enige i. Det er på høy tid at småbarnsmødres stemmer går fra å være anekdoter til å bli empiri. Først da kan erfaringene brukes til å bygge den helsepolitikken samfunnet trenger. 

Småbarnsmødres stemmer i kronikker og dagspresse 

Hvert år forteller småbarnsmødre via intervjuer og kronikker i dagspressen om hvordan de strever med å balansere jobb og barneomsorg i likestillingslandet Norge. I NOU-en beskrives kvinners mange ulike skift – som mødre, arbeidstakere og hjemmets planleggere og organisatorer – som særlig relevante for å forstå uspesifikke og kjønnede helseutfordringer i ulike livsfaser. Samtidig som det skrives mye, er det lite vi vet om dette. 

Småbarnsmødres egne stemmer og ulike skift er utgangspunkt når vi i vår forskning forsøker å forstå kvinners erfaringer og helsemessige sårbarhet knyttet til å sjonglere yrkesaktivitet og småbarnsomsorg. 

Den sensitiverte og relasjonelle mammakroppen 

Barnas krav til mammakroppslig nærhet, kos og trøst setter mammakroppen i et krysspress mellom åpenhet og begrensning, og fordeling mellom barna. I våre samtaler med mødrene danner det seg et bilde av en sensitivert mammakropp, som på ulike måter er kontinuerlig «tilkoblet», sanselig åpen, grenseløs og rettet mot barnas kropper. Kroppslig sensitivitet er en helt sentral og grunnleggende del av tilknytning og omsorg, en nødvendighet for å ta innover seg og forstå barnet. Samtidig viser vår forskning at den kontinuerlige kroppslige og sanselige sensitiviteten, tilkoblingen og beredskapen overfor barna går på bekostning av mødres mulighet for hvile, uavbrutt søvn og mulighet for å hente seg inn. For eksempel ved at mødre svært lett våkner av barna om natten og mister fokus og konsentrasjon i egne gjøremål på grunn av barna, eller mister tilstedeværelse med det ene barnet på grunn av det andre. Mer kunnskap om mammakroppens relasjonelle dimensjoner er derfor viktig for å forstå utfordringer knyttet til hvile og søvn, og hvordan økt sårbarhet for uspesifikke helsebelastninger som utbrenthet, depresjon og stress oppstår. 

Mammakroppen i et kjønnsperspektiv 

NOU-en tar til orde for å styrke kjønnsperspektiver i helseforskning. I tråd med dette vil kunnskap om den sensitiverte mammakroppen gi oss mer kunnskap om hvordan dagens ideal og realiteter knyttet til likestilte foreldreskap på den ene siden og mødres merbelastning på den andre siden, gjøre mødre mer sårbare. Vår studie peker på at relasjonell og sensitivert kroppslighet overfor barna ikke nødvendigvis er noe som lar seg begrense, fordele og likestille slik andre deler av omsorgsarbeidet gjør. Dette er en ny måte å forstå likestillingsutfordringer og kjønnede aspekter ved småbarnsmødres risiko for uspesifikke helsebelastninger på. 

Småbarnsmødrenes beskrivelser av hvordan fedrene balanserte avkoblethet og påkoblethet, at de var bedre til å sove, holde fokus og skille mellom seg selv og barnet, kan tyde på at pappakroppen i vårt samfunn forstås som en riktigere, mer balansert og autonom kropp. Liten bevissthet og lite kunnskap om mammakroppslige erfaringer kan sees i sammenheng med at mødres sensitivitet til en viss grad forstås som hysterisk og hønemor-aktig, eller som et personlig og psykologisk problem. I vår vestlige, individorienterte kultur bør dette ses i sammenheng med nyliberalistiske forestillinger om at alle selv er ansvarlige for å forvalte og tøyle sin egen mammakropp, for eksempel at mødre har personlig ansvar for å senke kravene til seg selv, skape egentid, hvile og balansere ut forventninger eller normer knyttet til morskap. Vår forskning viser nettopp at mødrene, enten det er for å ikke slite seg ut eller det er for å slippe til far, strekker seg langt i en personlig kamp for å begrense, omfordele eller likestille sine mammakropper. 

Den usynlige mammakroppen 

På tross av at det er kvinners kropper som gjennomlever graviditet og fødsel, og ofte også amming både natt og dag, synes disse opplagte biologiske forskjellene å være en saga blott når amming er et tilbakelagt kapittel og mor er vel tilbake i arbeidslivet. I et samfunn som historisk sett har brukt biologiske kjønnsforskjeller som argument for å holde kvinner borte fra utdanning og arbeid, stiller NOU-en et betimelig spørsmål ved om likestillingsarbeidets fokus på likhet for å opparbeide like rettigheter, i dag risikerer å diskriminere kvinner fra en annen vinkel: For hvis rettighetene er tilsynelatende like, men forutsetningene forskjellige vil kvinner fremdeles komme svakere ut. Eksempelvis kan dette innebære helsemessig sårbarhet, økt sykefravær, deltidsarbeid eller ulønnet permisjon. Kunnskap om mammakroppslige erfaringer av sensitivitet og grenseløshet utfordrer en etablert foreldreskapsdiskurs der likestilling synes ensbetydende med kjønnslikhet, og bidrar til at erfaringer av nederlag og tabu løftes frem fra det personlige og kan forstås på nye måter. 

Mammakroppen er sensitiv, den er et knapphetsgode som står i spenn, strekkes, fordeles og begrenses. Likevel leves mammakroppslige erfaringer i det personlige, tatt-for-gitte og uspesifikke. Forskning på kjønnede kroppslige omsorgserfaringer relatert til småbarnsomsorg og yrkesaktivitet må ikke bare løftes frem og diskuteres, men også tas på alvor som et grunnlag for å skape den beste likestillings- og helsepolitikken i årene som kommer. 

Vi takker for en ny og etterlengtet NOU om kvinnehelse og ønsker økt støtte til forskning på kvinnehelse! 

Abonner på e-post

Ingen kommentarerer enda

La oss få vite hva du tenker