Living Lab, eller på norsk levende laboratorium, er en metodikk som brukes i utvikling og innovasjon av nye omsorgs- og velferdstjenester. VID Rogaland, Campus Kampen, skal ta i bruk denne metodikken. I dette blogginnlegget ønsker vi å reflektere over Living Lab ut fra et medborgerskapsperspektiv.
Selvbestemmelse, brukermedvirkning og likestilling er viktige kjernebegrep i vernepleierutdanningen og er også sentrale verdier innen teori og praksis om medborgerskap. Beslutningen om lokalisering av VID Rogaland på Kampen er basert på syv kriterier, ett av disse er at Campus Kampen har potensiale til å få en nyskapende nær-/lokalmiljøfunksjon. Det er tenkt at Campus Kampen ikke bare skal tilby studier og forskning men også ha tilgang til et lokal- og nærmiljø og skape en såkalt «Living Lab», for reell samskaping og medvirkning med innbyggerne. Dette skal baseres på VIDs faglige – og verdimessige fokus på brukermedvirkning, inkludering og sosial bærekraft.
Ved første øyekast kan ambisjonen om å skape et «levende laboratorium», virke besnærende. Det kan høres spennende ut å gjøre campus om til en levende læringsarena for flere enn studenter og forskere. Likevel kan det være grunn til å dvele litt ved denne ambisjonen. Hvilke personer er tenkt å inngå i et slikt laboratorium og hvilken tilgang tenker en seg at VID skal ha til lokalmiljøet? Er det tenkt at personer som har behov for omsorgs- og velferdstjenester skal bo i her, og hva kan i så fall hverdagslivet i et levende laboratorium innebære?
Lære av fortida for forming av framtida
Et laboratorium for menneskelig samhandling er et forskningskonsept som kan gi assossiasjoner til en mer instrumentalistisk samhandling. For eksempel i medisinen er et laboratorium et spesialisert rom der en undersøker mennesker eller medisinske prøver ved hjelp av maskiner eller spesial utstyr. Innen tjenesteutvikling brukes metodikken ofte om steder for mer kortvarig samhandling og utprøving av for eksempel velferdsteknologiske løsninger. Vi er i tvil om begrepet Living Lab kan brukes om kontekster for samhandling i situasjoner der personers hverdagsliv inngår i laboratoriet og hvor inkludering og brukermedvirkning er verdigrunnlaget.
Vernepleierutdanninga er en av de helse- og sosialfaglige utdanningene som skal inngå i Campus Kampen. Historisk har vernepleierutdanningen sitt utgangspunkt i omsorg til personer med utviklingshemming. Vernepleierutdanningen var ikke initiert av myndighetene, men hadde sitt utgangspunkt i et begynnende opprør mot institusjonsbasert omsorg tidlig i 1960 årene, og de forholdene utviklingshemmede da levde under.
Ansvarsreformen (også kalt HVPU-reformen) fra 1991 innebar at ansvaret for psykisk utviklingshemmede ble overført fra fylkeskommunene til kommunene. Institusjoner ble nedlagt og de som hadde bodd der, flyttet etter hvert over til boliger i sine hjemstedskommuner. Ansvarsreformen innebar en viktig endring i omsorgen for utviklingshemmede og for utdanning av vernepleiere. Ambisjonen med reformen var at utviklingshemmede skulle få tjenester på lik linje med alle borgere i kommunene, ha mulighet for å leve og bo som andre. Dette var en levekårsreform som var begrunnet i at tidens institusjonsomsorg betød svært dårlige levekår for svært mange.
Det er nesten 30 år siden ansvarsreformen. I dag har det vokst fram kritikk mot det som i forskningen karakteriseres som en ny kommunal institusjonsomsorg. Flere kommuner har bygget store bofelleskap, der gruppetenkning råder i sterkere grad enn helse- og sosialpolitiske mål om selvbestemmelse, medvirkning og individuelle- og likeverdige tjenestetilbud. I 2019 er det ennå langt igjen til å nå ambisjonen om å skape likestilte muligheter for å leve og bo som andre.
Forskning viser også at mange personer som har utviklingshemning opplever at deres livssituasjon innebærer brudd på flere grunnleggende menneskerettigheter. Dette til tross for at Norge er forpliktet på å ivareta menneskerettighetene gjennom ratifiseringen av FNs Konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Et medborgerskapsperspektiv innebærer å se på personen som har utviklingshemming først og fremst som en likestilt borger og person.
En av de sentrale forskerne innen funksjonshemmingsfeltet, Johans Sandvin, har uttalt at den største barrieren når det gjelder like rettigheter og muligheter for utviklingshemmede er de mentale bilder storsamfunnet har om utviklingshemming. Det samme gjelder for personer med demens. Om en velger å fokusere på det kognitive, kan det virke begrensende og innebære en fare for generalisere behov og muligheter til å gjelde alle som har utviklingshemming. Dette representerer en gruppetenkning som står i motsetning til å lytte til og forstå den enkelte og den enkeltes ønsker og behov.
Institusjonalisert omsorg kan innebære at hensynet til ansattes arbeidsvilkår og økonomi blir mer framtredende enn hensynet til å ivareta den enkeltes muligheter og ønsker for eget liv. Ved å bygge én type botilbud for gruppen «personer med utviklingshemming» risikerer en å redusere mulighetene for personene som har utviklingshemming til å velge bosted og nabolag. Ambisjonen om å om å skape en utdanningsinstitusjon som også utgjør et «levende laboratorium» kan i et historisk perspektiv, gi assosiasjoner til en mer institusjonalisert omsorg.
Vi kan lære mye av historien som vernepleieprofesjonen representer på dette området. Forskere og lærere på vernepleierutdanningen har i flere tiår arbeidet med FoU-prosjekter med det formålet å utvikle praksiser som fremmer medborgerskap. Dette er kompetanse som kan være overførbar til andre tjenesteområde, som for eksempel demensomsorg.
Medborgerskap i praksis
Medborgerskap i praksis innebærer å legge til rette for deltakelse. I stedet for å gjøre noe for personen, skal tjenesteyter samarbeide med den som har behov for tjenester. Uttrykket «Ingenting om oss uten oss» - er her helt grunnleggende for gode levekår og en god profesjonell praksis. Det krever både omtanke og kompetanse å ivareta selvbestemmelse og deltakelse. Kommunikasjon og samhandling med personer som har ulike kognitive funksjonsnedsettelser krever ofte tid. En god profesjonell praksis bygger derfor på å engasjere seg i personen som har behov for tjenester og finne metoder for å få fram den enkeltes stemme.
Selvbestemmelse handler om muligheter for å velge. Fordi tjenesteyting for utviklingshemmede og personer med demens er tett innvevd med den enkeltes hverdagsliv, er det helt avgjørende at denne profesjonelle praksisen bygger på menneskerettighetene og bidrar til å fremme den enkeltes muligheter til medborgerskap.
Det er noe uklart hva konseptet Living Lab vil innebære av samhandling med nærmiljø/lokalsamfunn. Derfor er det viktig å drøfte metodikken faglig og kritisk når Campus Kampen skal utvikles. Fokus på medborgerskap for dem som skal ta del i en Living Lab, er etter vårt syn helt nødvendig for å styrke den enkelte tjenestemottaker som aktør i eget liv.